 |
| Animals av Arild Hammerø |
Grunnen til at jeg forteller dette her, er at jeg vil dele noe som har med det å gjøre, noe som er veldig viktig, og som jeg har hatt lyst til å skrive om lenge. Og det er at når jeg kjenner på sorgen og smerten ved å miste noen som står meg nær, og virkelig tør å være i det som skjer, så skjer det noe inni meg. Livet kommer nærmere.
Det er dette som er livet. Vi vet ikke hva som skjer i fremtiden. Det å vente på fremtiden er ikke noe sikkert kort. Det å vente på at smerten går over, eller at kjedsomheten går over, eller at ting skal bli bedre, løse seg, at man skal bli rik, penere, lettere, at man skal finne den perfekte løsningen på noe - dét er å la livet passere forbi uten å egentlig ta del i det. Samtidig så er det å vokse sjelelig en del av selve reisen - ellers ville vi nok vært skapt annerledes. Kroppen blir oftest voksen svært lenge før sjelen en gang har kommet i puberteten.
Hver eneste, bidige dag er en gave. Hver gang sola går opp, og hver gang sola går ned, er en gave. Når jeg sitter på do, krysser gata, skal rekke en buss, huffer over sur vind, gleder meg til ferie, irriterer meg over noe, bekymrer meg for penger, baker et brød, klapper en katt, ringer til en venn, blir oppringt av en telefonselger, lurer på hva jeg skal ta meg til her i livet - dette ER livet. Nå. Hver situasjon man opplever er en invitasjon til å ta et skritt nærmere seg selv, og alt kan dykkes inn i. Når noe er veldig tungt eller utrolig fint eller helt uforståelig har man en mulighet til å gjøre et dypdykk inn i sitt eget liv, hvis man tør å slippe taket. Og når jeg gråter over farfar nå, så er det ikke bare tårer av sorg, men også takknemlige tårer. Takknemlighet for at jeg har hatt en farfar som ham, og takknemlighet for at jeg har mitt eget liv. Det livet jeg lever, og den kroppen som er verktøyet mitt, er kun til låns på ubestemt tid. Livet er et uendelig mysterium, og en stor oppdagelsesreise. Og jo mer du flytter inn i det, desto rikere blir du.
