Oslo

Tre ting i helga

Melafestivalen er delvis avlyst. Men vi kan likevel gå på Mela Minnekonsert på Rådhusplassen kl. 18 i dag. Anbefales! Vakker, tøff og kul musikk, dikt, inspirerende ord og mangfold. Se mer her!

En perfekt grillet maiskolbe til 20 kroner? På Olav Ryes plass. Nam! Inviter en venn på mais-date. 

Cinemateket har et flott sommerprogram i år! Benytt anledningen dersom du har lyst til å se en smal, bred, morsom, merkelig eller fin film på stort lerret og helt uten reklame. For eksempel Fitzcarraldo?

3 år - Lær

Nå har Arild og jeg vært gift i tre år. I går feiret vi lærbryllup. Vi tolker ordet fritt, læring er bra.

Vi feiret dagen med å 

*hente ut femti billetter på cinemateket

*gjenoppleve byen på nytt og på nytt og på nytt. mitt forhold til Oslo blir mer og mer intenst og lidenskapelig, og dette har vært tidenes Oslo-sommer på veldig godt og grusomt vondt

*drikke kaffe med gamle venner 

*høre på Ragnhilds fantastiske historier fra sitt master-opphold i jungelen i Ecuador, blant afro-ecuadorianere i en liten landsby der de fikk strøm for ti år siden, om folkene hun traff der, om dører som alltid sto åpne, om rytmen som hun vente seg til, om all dansinga, om den forurensede elva... 

*dele en brownie på fem

*lage tagliatelle med Kate mens vi snakket om fryktelige, triste, fine, morsomme ting

*finne et hjerte i pastadeigen, nesten som å finne jesus på toasten - et tegn! helt klart

*drikke oransjevin for første gang. (den nye vinen! man kan spørre seg hvor viktig slikt er. men den var veldig spesiell og god, helt ny og den mest økologiske vinen man kan få)

*mer besøk, av tubamester-Daniel og sanger Sigrun, fikk mørkerosa, nydelige roser som vi satte i en hvit vase på bordet

Her er vi for tre år siden, 26. juli 2008. Da ante jeg ikke hvordan de neste årene skulle bli. Det har vært litt av en reise. Så masse vi har lært og vært igjennom. Åh, hvor jeg gleder meg til fortsettelsen. Det å lære seg selv å kjenne, og ha den utforskningstrangen sammen med et menneske som man elsker og som også vil lære seg selv å kjenne, er en uendelig stor gave. Å nå hverandre mer og mer. Jeg setter pris på å kjenne denne takknemligheten akkurat nå, og den er det jeg har. Takk!

Her i Oslo 22. til 25. Juli 2011, fra nok et perspektiv

1 

Det er nok en fridag! Vi gjør som vi pleier. Står opp litt for seint. Dusjer. Mediterer. Spiser frokost lenge. Går ut etter en lang morgen sammen, vi to. Ute er alt som det pleier. Vi finner ut at vi skal gå innom Kaffefuglen først, for å drikke kaffe, så kan vi gjøre de andre ærendene etterhvert. Møter fine folk som vi bare kjenner litt, snakker løst,

hva skal dere, hva har dere gjort i sommer? Danser litt ute på gaten, Graceland er på lydanlegget. God lyd! Vi skal noe lenger ned i sentrum, skal hente 50 billetter tenkte jeg, går i gatene som vi alltid går i. Der! Dunderbulder! En høy og ukjent lyd, en ukjent følelse, bakken rister, vinduene buler, skal husene falle sammen nå? Er det jordskjelv? Er det nå det skal skje, er dette slutten, eller er det bare... Folk bøyer seg mot asfalten, de løper ser opp mot himmelen, løfter hendene over hodene sine, forsvarer seg, ser seg rundt, etter noen som vet, forstår. Vi går videre, nedover Karl Johans gate, alt dette skjer på få sekunder - det er ingen som vet hva det er som har skjedd, eller hvor. Vi vet ikke, men dette er faen ikke bra. Det er noe som er helt annerledes enn ellers. Det er svært forvirret stemning, vindusglass i tusen biter på fortauet, folk evakueres ut av butikkene og cafeene, sommermenneskene ser redde ut. Tre ubesvarte anrop på mobilen. Og så en horde som kommer springende mot der vi er. Skal jeg springe? Hva er det som har skjedd? Jeg springer, litt, vet fortsatt ikke hva som har skjedd, men pappa sier terrorangrep på telefonen. Hvor er dere? Kom dere i sikkerhet! Gå hjem! Dommedagsstemning, går gjennom Akershus festning, ned på Aker brygge. Lang omvei, utenom allfarvei, det kan eksplodere igjen. Sykler med bysykler, husker ikke om vi tok av reklamen, det spiller ingen rolle nå. Hva har skjedd, hva har skjedd? Hva skjer?  

Vi har ingen TV hjemme, men internett, og meldinger fra alle kanter. Vi var heldige! Men... Åh. Hva kan vi gjøre nå? Hvordan skal vi... Vi lager pizza. Den gamle naboen ringer på, skjelvende av skrekk. Hva skjer i Oslo, det er noen som skyter helt vilt omkring seg nede i sentrum. Det er for mye på en gang for henne også. Det er umulig å forstå hva hun ser på TV inne i sin egen stue. Hun sitter i stolen hos oss en time. -Jeg forstår ingenting! -Du må ikke se mer på TV nå. Det blir bare verre. Spis litt pizza, og drikk litt. Hun får mat og grønn te og roer seg, og går inn til seg selv. Vi går rundt i leiligheten, instrumentene er her, gitarer og reinleik og kontrabass. Sjekker nettet, spiller musikk, tenner lys, sjekker nettet, vi har ulike metoder. Sjekker nettet, lager mat, sjekker nettet, når hverandre, ikke, legger oss seint, hvorfor har jeg ikke grått mer, jeg gråter jo alltid for ingenting? Vi ligger i senga og følger med på insektene i taket, det er tre helt forskjellige. En liten ustoppelig flagrende og forvirret en, en roligere brun, den er lengre og mer kompakt, og så en grønn skjønnhet med alvevinger som forholder seg stille litt lenger bort i hjørnet. Den siste kaller vi Lars. Sånn blir man når man ikke har TV. Vi ler, trøst kan komme fra uante kilder. Tordennatt, det lyner utenfor gardinen, regnet pøser ned fra himmelen, jorda suger alt til seg, helikoptrene flyr så nært, sirenene, vi hører disse lydene hele natta, og kanskje ligger hele Oslo også sånn, våkne og lyttende, og mange i hele landet sitter oppe og ser på TV-sendingene. Vær forsiktig! Det kan bli for mye... Sovner seint.

2

Tallet om morgenen, 80, gråten som satt fast løsner for meg. Og jeg vet nå at hele Norge hulker i kor, leser om det ufattelige. Og etterhvert, om han som har mange liv på samvittigheten, hva har skjedd med han, hvem er han? Er dette bare starten? På hva? Jobber litt. Går ut, treffer folk vi kjenner litt på gata. Det er så mange kjente fjes i Oslo, vi har bodd her så lenge. Kjenner.. Kjente du noen som...? Det er mange som ikke er i byen for det er ferie, men det er mange som er her likevel. Hjemme snakker om akkurat hvordan vi reagerte akkurat da det smalt. Så utrolig små nyanser av kroppsspråk. Det er så mye aggressjon som sitter fast! Når jeg kjenner på raseriet kjenner jeg også energien jeg har, jeg blir mindre redd. Det er så masse sirener. På nettet: Både: blir gal av alle som skal mene noe med en gang, analysere, vise seg frem... Men sånn er det. Vi er forskjellige! Det blir gjentatt og gjentatt. Blir gal av at jeg ikke klarer å løsrive meg. Og: kjenner at jeg er så glad i menneskene og landet, blir rørt av åpenheten og ærligheten. Så sterke dere er, så fine dere er. Så mye støtte som blir kanalisert. Kjenner min egen utilstrekkelighet, hvor er ærligheten min, hvor er min umiddelbare reaksjon. Det er jo den som er her. Jeg må ha tålmodighet med meg selv, men vet det ikke, glemmer det... De som har mistet livene sine og måten det har skjedd på, det er en katalysator som både lager et helvetes kaos og samtidig gjør visse ting klart som krystall. Gamle relasjoner blir stilt under nytt lys.

Om kvelden, på søndagen etter fredagen. Det var i går. Dagene går rundt for meg, og ikke bare dagene. Vi får besøk av noen som er nær. Og får tilført noe helt nytt. Det føles så lenge siden sist, selv om det ikke er det, det føles ut som om alt har vært så annerledes så lenge. Folk i stua vår. Venner. Dere er livsviktige nå! Takk! Takk!

Hører på musikk, lager middag, og kirsebærpai for første gang. Kirsebær som vi har plukket i hagen, ute i regnet. 

Vi, rundt det runde gamle bordet i stua. Plutselig kjenner jeg sorgen og gleden på en gang, oppå hverandre, inni hverandre, de hører sammen, filtrer seg inn i hverandre. Stemmen som synger, nå er det Ane Bruns, jeg hører den så klart, alle nyansene, og klumpen i halsen smelter litt. En forsvinnende liten, men gylden, stund. Endelig...

Og likevel, dette er den verste natta for meg, av de to nettene som har vært, og jeg vet at den ikke kan sammenliknes med det de andre har opplevd, men det er ikke alltid man skal sammenlikne heller, livet må leves innenfra. Det er ingen insekter i taket i kveld. Leser om dyr, om naturen, om verden, om lyn og torden. Leser poesi. Tranströmer, min venn. Jeg får ikke sove! Jeg har så vondt i magen! Rykker til! En gammel kjenning: Skal jeg dø nå? Lever jeg? Inn og ut av søvnen. Husker ordene til Queen fra Burundi, som ringte tidligere og sa, innstendig og med kjærlighet: Dere må ikke la frykten komme inn i hjertene deres. Jeg har sett hva det kan gjøre med mennesker. 

3 

I gatene igjen, i sentrum, der hvor vi alltid går. De knuste rutene, avsperringene, politifolk som passer på, følger med, overveldende beundring til alle de som har stått på, alle de som fortsatt står på, for å redde, for å trøste, heale, bygge opp. Alle blomstene, og menneskene. Sover på dagen, er utslitt. Hverdagen, som det blir snakket om, begynner så smått igjen, alt er det samme men ingenting er det samme. Vi skal fortsatt ha bekymringer, irritasjoner, småligheter, sette spørsmålstegn ved hverandre, glemme det viktigste. Tomhet når jeg ser det. Og så blir jeg flau, ydmyk. Unnskyld! Jeg skal gjøre så godt jeg kan, ALLTID! Kveld igjen. Venner som kommer, dere er livets honning. Fyller stua med flere ører, flere øyne, konsentrasjon, apetitt, hjerter. Alle har sin historie om denne dagen, alle sin opplevelse, sin reaksjon. Vi gjør alle vårt beste. Snakker med familien på telefonen. Har snakket med alle nå, mange ganger. De er oppe i nord. Jeg kan ikke være både her og der samtidig, men vi vet at vi tenker på hverandre. 

Hvordan går det med deg som leser? Jeg ønsker deg og dine alt godt. Jeg vet at veldig mange har mistet noen, eller er glad i noen som har mistet noen. Det er ufattelig og fryktelig vondt for alle. Tårene er så mange. La dem komme. Ta vare på hverandre. Ha tålmodighet med hverandre. Det er så mye vi ikke vet.  

Klem.

Klem. Til verden.

Fin fredagsfrokost

Nylaget juice med gulrot, rødbete, eple, ingefær og sitron. Bløtkokt egg til Arild...

Og hardkokt til meg

På brød bakt med masse grovt korn, og rester fra andre juicer - selleri, tomat og paprika. Og så litt avocado.

Til slutt - noe søtt. En fantastisk geiteost som jeg kjøpte på Jacobs, som har vart utrolig lenge. Med kirsebærsyltetøy på. 

For en frokostfest! I tillegg har vi alltid så mye å prate om! Og så kommer Morgenbladet på fredagene. Nå regner det! Det høljer ned. Men jeg har mange ærend, overalt i byen. Så jeg skal kle på meg støvler og regntøy, og være ute i gatene og høre på Bach blant regndråpene, mens jeg ser på alle folkene som skutter seg av gårde. God helg, menneske!

Det er kirsebær og moreller overalt!

Har du plukket noe i det siste? Det er så masse bær og frukt som bare råtner fordi ingen plukker! Det er lenge siden jeg gikk inn i private hager på slang, men det er heldigvis mange trær overalt i hele byen som blomstrer skjønt om våren og bærer saftig, smakfull frukt om sommeren. Derfor plukket jeg og min betraktelig høyere mann en liten pose kirsebær i felleshagen utenfor her som vi bor. Dermed fikk vi også pratet endel med naboer vi ikke har pratet med tidligere, for folk blir nysgjerrige når noen står og plukker kirsebær, visst.

Det sprutet masse da jeg tok ut steinene. Jeg la alt kirsebærkjøttet i en liten gryte, lot det småkoke til det hadde kokt litt inn. Så tilsatte jeg en liten dæsj (ekte) vanilje i pulverform, og litt demerarasukker, og lot det så over varmen en stund til - man kan velge selv om man vil ha et tykt eller tynt syltetøy. Etterpå spiste vi rundstykker med kirsebærsyltetøy. Syltetøyet passer også utrolig godt til å blandes i yoghurt naturell, eller tyrkisk/gresk yoghurt. Til kirsebærpai! Blandet med krem og servert på myke eller sprø kjeks som supersøte små kaker. Til vafler, så klart. Som fyll i gjærbakst. Som gave til en som er veldig, veldig snill, eller veldig glad i syltetøy.

Jeg har 50 billetter til filmen Fitzcarraldo på Cinemateket!

kilde

kilde

kilde

Denne sommeren viser fantastiske Cinemateket her i Oslo publikums ønskefilmer. Hver person som fikk ønsket sitt oppfylt fikk i tillegg gratis billetter til visningen av sin film! Femti billetter. Jeg var en av dem, men jeg er dessverre ikke her akkurat når min valgte film, Fitzcarraldo, skal gå (heldigvis er jeg forhåpentligvis da en annen fin plass, så det går veldig bra likevel). Derfor har jeg lyst til å gi bort billettene her! 

Dette er det jeg skrev om filmen, litt endret (av meg), som står i Cinematek-bladet for denne perioden:

Filmen ble regissert i 1982 av mesteren Werner Herzog, og hovedrollen Fitzcarraldo er spilt av sprøsøte Klaus Kinski. Åstedet for historien er Amazonas, det hele foregår for over hundre år siden og hovedprosjektet til Fitzcarraldo er å bygge et operahus midt inni jungelen. Nå lurer jeg på hvor mange som fortsatt er interessert. Samtidig som at filmen er svært overdådig, bærer den virkeligheten tett til brystet. Vi kan nesten føle den fuktige luften som omslutter handlingen, og kjenne lukten av gjørme, forråtnelse og fordums koloniparfyme. Indianerne som blir innlemmet i Fitzcarraldos monumentale plan, ble under innspilling ditto innlemmet i Herzogs visjon. Sistnevnte har forøvrig en herlig tradisjon for å bruke en blanding av profesjonelle skuespillere og andre folk som han treffer underveis. Dette jorder handlingen, og gir den et dokumentarisk slør, som sammen med utrolig idérikdom og kunstneriskhet også gjør denne filmen til en meget frisk opplevelse. Andre mer eller mindre sentrale ingredienser som kan nevnes er: hengekøye, vilje, ozelot, Milton Nascimento, raseri og grammofon.

Så - er du her fredag 29. juli, søndag 31. juli eller onsdag 3. august? Ble du fristet til å se filmen? Har du lyst på en eller to billetter, og hvilken dag ønsker du å se filmen? Kommenter i feltet under, kanskje det blir billetter til alle som kommenterer, ellers blir det billetter til de som var først ute! Dersom du ikke har egen blogg/konto kan du legge igjen e-mail-addressen din, evt. skrive en mail til meg og fortelle hvilken kommentar som er din. Vær snar, for jeg må hente billettene ut så snart som mulig, og distribuere dem rundt selv. Send gjerne link til siden til noen du tror har lyst og mulighet til å se en veldig kul film akkurat nå. Mer info om visningstider for filmen, og resten av det spennende programmet, på http://www.cinemateket.no/.

Dagens liste

Dagens bandbilde. Juhani, Sarah-Jane og Morten

Dagens detalj på dør: regnbuen som plutselig var på soveromsdøra

Dagens Elri og Arild

Dagens sky, bilde 1 av 3

Dagens sky, bilde 2 av 3

Dagens sky, bilde 3 av 3

Dagens bursdagsbarn: Andreas! Min yngste bror, nå 26 år. Alt godt din vei! 

Dagens tur: på vei til jobb kl. 06.30, i bærslangens navn, før folk hadde stått opp, men altså bare fra de greiene som stakk utenfor alle gjerdene.

Dagens bær: solbær, stikkelsbær, bringebær og kirsebær. Byen bugner. I love it! Og tror aldri jeg kommer til å bli blasert på markens grøde. Håper ikke det i hvertfall.

Dagens drikk: fersk juice av gulrot, eple, ingefær og sitron rett etter jobb - åh.

Dagens sang: Er jeg? - fra Susanna Wallumrøds fantastiske musikalisering av Gudrun Hofmos dikt. Plata heter Tilbake til menneskene. Anbefales!

Dagens middag: Arilds linsecurry med kokosmelk, oransje linser, søtpotet, lime, røkt chili og generell goodness.

Dagens fusion: tante Karins potetlefse, smurt med kokosolje, rå kakao, vanilje og demerarasukker (i stedenfor smør, sukker og kanel).

Dagens ord: 


"The truth is: you don’t have a life, you are life." — Eckhart Tolle


Nå kan du skrive dagens liste hvis du vil! Med valgfrie kategorier. 

Årets første kantarellmiddag

Mini! Kom lykkeligvis over en ung kantarellkoloni oppi skogen. Tok med meg noen av dem hjem til middag.
Lot mesteparten stå, slik at de kunne bli litt større til neste kantarell-elsker! 

Dette var det jeg tok med meg, en liten neve! Rekker definitivt ikke til middag på egen hånd. 

Pastadeigen var klar da jeg kom hjem. Den lagde vi tagliatelle av,  på en, to, tre.

Her er den altså kokt, og klar til fint selskap, som kjent med en eneste gang.

En enkel tomatsaus laget av fersk tomat, hvitløk og bittelitt oregano. Og bittebittebittelitt oransje chili! Sa Arild.

Revet parmesan! 

Smørstekte minikantareller!  

Så litt nykvernet pepper, så klart. Og god olivenolje. Divine!

Marka nå - mat for kropp og sjel

Som dere kanskje har fått med dere har jeg denne sommeren mest trasket gatelangs. Skikkelig bysommer foreløpig, asfaltsommer, med cafégåing, parkliv og urbane gleder. Derfor var det på høy tid å ta t-banen opp til Sognsvann for å lukte på skogen, se på glitteret i vannet og lete etter blåbær. I tillegg til (en optimistisk) mengde bøtter og bokser til bær hadde jeg også med meg soppkniv og papirposer. Man kan jo aldri vite hva som dukker opp. I alt plukket vi fem sorter - blåbær, markjordbær, karve, mjødurt og kantarell.