Farmor har rips, solbær, jordbær kirsebær og poteter i hagen. Hun har et urtebed også, og der er det gressløk, persille og løpestikke. Det var mye mer der før. En gang tok hun med seg hjemmedyrkede cherrytomater da hun kom på besøk til oss, og det var det beste jeg hadde smakt. En annen gang tok hun med seg spinat- og tomatbrød. Og så fikk jeg en rot av løpestikken, for lenge siden - foreldrene mine har flyttet etter det - men vi tok løpestikken med, og den trives også veldig godt på den nye plassen. Flaks er det, løpestikke er en vidunderlig krydderurt. Den kalles også kjærlighetsurt, og det er ren bonus. Farmor er utrolig flink til å lage mat. Hun har bakt anseelige mengder solsikkeboller, grovbrød og fletteloff i løpet av sitt liv. Hun har laget engelske fiskekaker til oss, det likte jeg så godt - de var helt spesielle. Og så koker hun gomme med kanelstang; en porsjon med rosiner, og en porsjon uten rosiner, til de kresne barnebarna. Nå er vel ingen av oss spesielt kresne lenger. Rosiner ER godt. I tillegg til å lage tradisjonelle matretter har farmor alltid ekspandert sitt kulinariske reportoar og forsøkt nye oppskrifter - som nevnte spinatbrød, og tomatbrød - high tech ta jeg var ti. Husker hun lagde en diger innbakt pirog, deilige paier med selvplukket sopp og ost som luktet så godt helt inn på rommet der jeg liksom lå og sov, så jeg måtte stå opp igjen og smake. Og snille farmor, jeg leste i kokebøker og ukeblader og drømte meg bort i de deilige oppskriftene (og de sjokkerende og/eller rørende "Fra Virkeligheten"-historiene, de glossy kjendisnyhetene fra inn- og utland etc), og da jeg spurte om vi kunne lage melkegelé, og helst med skummet melk (jeg var fettskremt), var det ikke nei i hennes munn. Geleen ble gråhvit og ikke særlig delikat, men det gjorde ingenting. Poenget var at jeg fikk lov til å bestemme akkurat hva vi skulle bruke den stunden på. Og det betydde veldig masse, for meg. Farmor kjeftet aldri. På morgenen fikk vi sitte i de små kurvstolene og se på frokost-tv, med en kopp tørr honnikorn. Godt å vite.
Etter at både farmor og farfar sluttet å jobbe da de pensjonerte seg, var de sammen hele tiden. De hang sammen som erterris. De gikk masse ute i skog og mark, så da holdt de seg i veldig god form. For et par år siden sprang for eksempel farmor sekstimetern på tretten sekunder - raskt til å være rundt åtti år. Er ikke sikker på om jeg hadde klart det noe bedre selv. Nå er farmor alene, for farfar døde i vinter. Jeg bor langt unna farmor, vi har vurdert å adoptere henne så hun kan bo sammen med oss i Oslo. Vi kunne ha gått på café, sett gamle og nye filmer på cinemateket, og så kunne vi blitt kjent med nye folk og holdt kontakten med gamle venner, og så kunne hun ha lært meg masse, for eksempel å veve filleryer, lage flatbrød og krinalefser, og slutte å være så fordømt redd for vann og lære å svømme skikkelig (ikke som en gladredd hund, som nå), kanskje til og med hoppe i vannet, ikke smyge meg uti, og så kunne jeg ha lært henne å lage vegetarsushi og annen vegetarmat fra hele verden. Vi kunne danse med rockering på taket, i høstlufta. Kanskje vi til og med kunne hatt en trillende matbod, som tok veien akkurat dit vi ville, der vi solgte rawfood OG nybakte solsikkeboller med gomme, skikkelig anarkistisk diett. Men jeg er ikke sikker på om hun ville like det. For det første er hun jo en voksen og selvstendig dame, og for det andre så trives hun jo i byen sin og hjemmet sitt selv om hun savner farfar. SÅ - på min (lange) liste over ting jeg skal bli bedre til står det blant annet at jeg skal ringe til farmor oftere.
Skal du bli bedre til noe? Du er KUL!
