Lys tirsdag og åpent kommentarfelt

En lang, tynn brødskive med hummus, rødbetenepeoggulrotsalat med riseddik, alfalfaspirer og basilikum

Nabokatt i senga - den poter seg frem i dynekaoset - før var jeg skikkelig prippen på sånt,
men nå er jeg mer avslappet - hurra for det. Hurra hurra! 

En tynn brødskive til, nam nam - med avocado, samme salat, spirer og basilikum. Og urtesalt.

Arild ser på skjærene som leker ute på plenen.
Katten liker å bli holdt, men bare hvis man vugger og går samtidig - som en baby

Leser om Bjørk i Dagsavisa

Hun skal komme med ny CD og er helt rå og strålende

Det er Mette Karlsvik som skriver, hun er helt rå og strålende hun også

Hjemmestudio

Begynner på en ny bok - den starter i Chile. Jeg elsker Chile

Den hvite bomullsgenseren

Det er ferske blomster å se, det spretter fortsatt

Og noen gule blader midt i alt det grønne

Her er tørket fruksalat som jeg har laget - verdens tynneste skiver. Magi, synes jeg. Og starter nye prosjekter

Fruktsalatens andre side

Folk nyter parken, den er som paradis

Alene eller sammen

Kanskje med klassen, som en del av skoledagen

Solen skinner gjennom løvverket, og de skjøre, gule bladene i midten blir som lanterner

Jord - det skal man bli

Vann - som har vært overalt

Hjemme igjen - nye prosjekter

Jeg har flere blogglesere enn før. Ikke veldig mange, men hundre-tohundre-trehundre (det siste på en bra dag) som kommer innom daglig. Jeg skriver om det som føles rett for meg, og det viser seg at jeg liker å fortelle om mye forskjellig, jeg liker å sette ord på ting, anbefale, filosofere. Og så poster jeg bilder fra et liv, mitt liv, fra mitt perspektiv. Men jeg skriver ikke, eller legger ut foto, av alt jeg foretar meg. Det er ikke alt jeg tenker er like relevant for alle, eller som jeg har lyst til å legge ut på nettet. Blogging er et fantastisk medium, og kan, som bloggere og blogglesere gjerne vet, være like av like varierende innhold og uttrykk som bøker, film og musikk. Det er et nytt medium, forholdsvis, dersom vi tenker på hvor lenge det har vært bøker, filmer, dokumentarer, aviser og magasiner. Jeg synes det er utrolig spennende! Og vil være bevisst i prosessen, kjenne etter hvor grensen går, og i forhold til hva. Spørre meg selv hvorfor jeg gjør det - ha perioder da det føles fantastisk og lett, og perioder hvor det føles tomt - akkurat som livet selv går i bølger. Det er menneskelig, uansett hva man holder på med, å stoppe opp og stille spørsmål ved hva man gjør. Foreløpig har akkurat denne Farlige Galeien vært veldig givende for meg, det er fint å dele, ha en stemme, inspirere - andre og meg selv. Jeg har også ideer om andre blogger som hadde vært spennende prosjekter å ha - nisjeblogger, hvor tema og konsept er mer utarbeidet. 

Jeg har lyst til å spørre dere som følger med på bloggen om dere har noen ønsker. Om det er noe dere har tenkt på i forhold til bloggen. En ting jeg har planer om, er å poste flere oppskrifter enn det jeg har gjort i det siste - jeg lager mat hele tiden, men det er ikke alltid at jeg skriver ned oppskrifta til bloggen eller annen bruk. Nå skal jeg gjøre mer av det, igjen. Vegetarisk mat, som de fleste av dere vet. For det meste sunn mat, som er lett å lage og som smaker godt. 

Kommentarfeltet er åpent. Har du noe på hjertet?

Urteglimt fra nord, og reprise på innlegget om Urtehagen på Knatten

Så glad jeg blir når jeg får lukte på og plukke ubegrensede mengder mynte i urtehagen til mamma, når jeg får plukke årets siste jordbær, helt perfekte, og når jeg får være i enga og finne uhorvelige mengder karve og mjødurt! Jeg elsker duften, jeg elsker å sanke og jeg elsker at det er konkret og overkommelig. Nesten alle bildene ovenfor er tatt av Arild. De siste dagene har vi brukt masse ferske urter i maten og i infusjon, urtete - og i tillegg har vi tørket en hel del som skal skal nytes i månedene som kommer. Ingenting er som å ha litt lagret sommer til en mørk stund.

Apropos urter, et av de første innleggene jeg skrev handlet om Annemarta Borgens Urtehagen på Knatten. Ettersom jeg da hadde ca. 10 lesere fikk jeg lyst til å poste teksten igjen - for å feire kule damer (Annemarta), urter (yeah!) og fler enn 10 lesere. Her: 


En av mine favorittbøker heter Urtehagen på Knatten, og er skrevet av Annemarta Borgen, født 17.februar 1913 i Gildeskål, død 20.desember 1988. Boka kom ut første gang i 1973 på Gyldendal, og ble en klassiker, slik jeg har forstått det. Både forfatteren og boka gjør meg helt mo i knærne. Dama er, i mine øyne, en lidenskapelig, morsom, bohemsk og raus råtass. Boka har jeg lest mange ganger, og jeg er alltid full av forventning når jeg skal lese den på nytt.

Vi blir tatt med inn i en frodig hage, en annerledes familie og et fargerikt kjøkken i stadig utvikling. Boka tar for seg hvordan man skal plante urter, hvordan man skal ta vare på dem, og en gjennomgang av urtene i hagen, én etter én - hvor kom urten fra, hva står det om den i de meget gamle bøkene, hva syntes grekerne og romerne, filosofene og kongene, hva har den blitt brukt til? - overtro knyttet til urten, og hvordan akkurat den urten aller best taes vare på og brukes nå til dags. Så får vi noen fine oppskrifter til hver urt. Annemarta må ha lest utrolig mye for å finne ut alt det som hun lekende lett forteller om, og hun har definitivt også jobbet inderlig i hagen og på kjøkkenet, prøvet, feilet og hatt suksess.

Underveis får vi mengder av magiske historier fra virkeligheten. Forfatterens barndom i Finnmark, for eksempel om midnattsolfiske med storebrødrene, aniskaker fra Russland og samiske venner. Om hvordan en periode i Sverige med finsk kokke (naturlig nok) får følger for hennes bruk av dill. Det er gøy å se hvordan bekjentskapene fra ulike steder, både i lange, spennende Norge og den store, spennende verden, får innflytelse på maten, dette i årtier da de fleste holdt seg godt innenfor den norske mat-matta. Og det er morsomt å bli med når nye ingredienser (mange av dem vanlige i dag) blir presentert.

Jeg kjenner nesten duften når Annemarta, de minste barna (hvor mange er det egentlig?) og hundene tasser barbeinte ut den duggvåte hagen tidlig om sommermorgenen, for å plukke roser fra de bugnende buskene for å pynte inne. De bruker hagen og naturen rundt - særlig havet, hele året, både for å overleve og leve. Både huset og hagen vibrerer! Av folk, dufter og farger.

Temaene blir behandlet seriøst og kildene er mange - samtidig er teksten uhøytidelig og muntlig - litt rappkjefta nesten, til tider. Det er ikke alle oppskriftene som føles like relevante, men jeg koser meg med hele boka likevel! Det å holde boka i sin hånd og lese den er en sann gave for deg som er glad i mat, urter, folk og historier.

Det at jeg elsker denne boka slik gjør at jeg ofte låner den ut til gode venner. Hvor er boka nå? Hvem lånte jeg den ut til sist? Neste gang jeg ser den skal dere få smakebiter.

PS. Annemarta Borgen var gift med Johan Borgen. Sammen hadde de også en meget facinerende historie. Men det kan du lese om en annen plass. Hun gav også ut Rosehagen på Knatten, og Fiskemat på kjøkkenet på Knatten. På leting etter en av disse titlene, tullet min søster og jeg så mye med disse titlene at en meget seriøs antikvar her i Oslo til slutt måtte le. Ti poeng til oss! -Hva var det den het igjen? Fiskehagen på Knatten? Rosemat i urtehagen på Knatten? Urtehagen i kjøkkenet? Rosene i fiskematen på kjøkkenet i Urtehagen på Knatten? Nei nei nei! Nå husker jeg; Rosekatten i urtekjøkkenet på kahytten!

Jeg så på gamle bilder mens jeg var hos foreldrene mine. Dette har jeg jo sett mange ganger før. Men hei - hadde aldri lagt merke til at det jeg har i handa er KARVE! Se så glade vi var! Det var pappa som lærte meg å finne karve, gauksyre
og harerug. Lakrisrot fant jeg etterhvert fram til selv, ved hjelp av en liten bok som lå på hytta. Dette til glede for meg selv og mine tre lakriselskende småsøsken - jeg husker svært godt at jeg står og vasker og skreller de små røttene og deler ut. Genialt!

Har du plukket noe i sommer? Hva liker du best å plukke? Håper du kjører på med det du har lyst til, og kjenner at du lever. Det er det viktigste.

Men hva spiser dere, da?

Det er ingen sak å være vegetarianer i Norge i 2011. De fleste vet (mer eller mindre) hva det går ut på, mange spiser vegetarisk flere ganger i uka, noen er litt på gli, og en god del har tatt valget nettopp eller for en god stund siden. Vi får tak i masse flotte ingredienser og ferske råvarer året rundt (på godt og vondt), ikke bare i byen men også i mer grisgrendte strøk. Vi reiser masse eller litt, deler oppskrifter, det er utallige fantastiske nettsider hvor man kan hente tips, råd, inspirasjon og informasjon. Og vi får flere og flere veldokumenterte grunner for hvorfor det fra ulike perspektiver er kjempelurt å... Ja, du vet. I det hele tatt - halleluja!

Men - hvordan var det å være vegetarianer i Norge for 100 år siden?


Det spørsmål: "Hvad kan De finne på til middag, når De ikke bruker fisk og kjøtt," har jeg ofte fått. Sånn starter forordet i Hanna Otterbecks 40 opskrifter på vegetariske middage utgitt i 1928. Og jeg må si at det spørsmålet blir, om enn formulert litt annerledes, gjentatt til vegetarianere fortsatt. Boka inneholder ingen informasjon om hvorfor hun spiser vegetarisk, kanskje av religiøse og/eller helsemessige årsaker, og ser man bort fra nevnte innledning sier hun lite om hvordan det er å være vegetarianer. Sånn sett forblir jeg nysgjerrig. Men det er veldig morsomt å titte litt på hva som står på menyen!

Hvert middagsforslag består av hovedrett, birett og efterrett. Noen eksempler:

*Sellerikaker. Aspargesbønner med citronsmør. Japanske ris med syltetøy. 


*Potetsuppe med gressløk. Fyllte tomater. Bananer med citronkrem.


*Kålrabi som rype. Marverter, gulerøtter. Nedlagte svisker. 


*Forlorne fiskekaker. Helkokte gulerøtter. Kjernemelksuppe. 


*Brun bønnesuppe. Avkokte svisker. Makaroniomelett. 

Ellers må jeg nevne krabbedulle. Det er en dessert.

Otterbech var en prestefrue fra Bergen, som sammen med presten sin og barna sine bodde mange plasser rundt om i landet, både i Finnmark, Nordmøre og Stavanger. Hun og mannen var, etter det jeg har lest, et radikalt par, "begge sterkt engasjert i avholds- og fredssaken. Hun jobbet også for piker som hadde havnet på skråplanet". I tillegg var mannen hennes en "utrettelig forkjemper for samenes rett"! 


Hvis du har lyst til å lese et brev som hun skrev og forseglet i Porsanger i 1902, og som på hennes ønske ikke ble åpnet før hundre år etter, i 2002, da finner du det her!

Inspirerende? For meg, ja. Å lage retter som aspargesbønner med citronsmør, og spise krabbedulle og krakmandler til efterrett, det har helt klart en viss appell. Jeg vet lite om dama, det er helt sant, men mot til å kjenne etter hva man tror på, og styrke til å gå mot strømmen skinner gjennom. Og det beundrer jeg virkelig. 

Annemarta Borgen

Jeg fikk ikke sove i natt. Jeg kom til å tenke på noe som gjorde meg altfor våken.

En av mine favorittbøker heter Urtehagen på Knatten, og er skrevet av Annemarta Borgen, født 17.februar 1913 i Gildeskål, død 20.desember 1988. Boka kom ut første gang i 1973 på Gyldendal, og ble en klassiker, slik jeg har forstått det. Både forfatteren og boka gjør meg helt mo i knærne. Dama er, i mine øyne, en lidenskapelig, morsom, bohemsk og raus råtass. Boka har jeg lest mange ganger, og jeg er alltid full av forventning når jeg skal lese den på nytt.

Vi blir tatt med inn i en frodig hage, en annerledes familie og et fargerikt kjøkken i stadig utvikling. Boka tar for seg hvordan man skal plante urter, hvordan man skal ta vare på dem, og en gjennomgang av urtene i hagen, én etter én - hvor kom urten fra, hva står det om den i de meget gamle bøkene, hva syntes grekerne og romerne, filosofene og kongene, hva har den blitt brukt til? - overtro knyttet til urten, og hvordan akkurat den urten aller best taes vare på og brukes nå til dags. Så får vi noen fine oppskrifter til hver urt. Annemarta må ha lest utrolig mye for å finne ut alt det som hun lekende lett forteller om, og hun har definitivt også jobbet inderlig i hagen og på kjøkkenet, prøvet, feilet og hatt suksess.

Underveis får vi mengder av magiske historier fra virkeligheten. Forfatterens barndom i Finnmark, for eksempel om midnattsolfiske med storebrødrene, aniskaker fra Russland og samiske venner. Om hvordan en periode i Sverige med finsk kokke (naturlig nok) får følger for hennes bruk av dill. Det er gøy å se hvordan bekjentskapene fra ulike steder, både i lange, spennende Norge og den store, spennende verden, får innflytelse på maten, dette i årtier da de fleste holdt seg godt innenfor den norske mat-matta. Og det er morsomt å bli med når nye ingredienser (mange av dem vanlige i dag) blir presentert.

Jeg kjenner nesten duften når Annemarta, de minste barna (hvor mange er det egentlig?) og hundene tasser barbeinte ut den duggvåte hagen tidlig om sommermorgenen, for å plukke roser fra de bugnende buskene for å pynte inne. De bruker hagen og naturen rundt - særlig havet, hele året, både for å overleve og leve. Både huset og hagen vibrerer! Av folk, dufter og farger.

Temaene blir behandlet seriøst og kildene er mange - samtidig er teksten uhøytidelig og muntlig - litt rappkjefta nesten, til tider. Det er ikke alle oppskriftene som føles like relevante, men jeg koser meg med hele boka likevel! Det å holde boka i sin hånd og lese den er en sann gave for deg som er glad i mat, urter, folk og historier.

Det at jeg elsker denne boka slik gjør at jeg ofte låner den ut til gode venner. Hvor er boka nå? Hvem lånte jeg den ut til sist? Neste gang jeg ser den skal dere få smakebiter.

PS. Annemarta Borgen var gift med Johan Borgen. Sammen hadde de også en meget facinerende historie. Men det kan du lese om en annen plass. Hun gav også ut Rosehagen på Knatten, og Fiskemat på kjøkkenet på Knatten. På leting etter en av disse titlene, tullet min søster og jeg så mye med disse titlene at en meget seriøs antikvar her i Oslo til slutt måtte le. Ti poeng til oss!
-Hva var det den het igjen? Fiskehagen på Knatten? Rosemat i urtehagen på Knatten? Urtehagen i kjøkkenet? Rosene i fiskematen på kjøkkenet i Urtehagen på Knatten? Nei nei nei! Nå husker jeg; Rosekatten i urtekjøkkenet på kahytten!

Annemarta, vil du komme og drikke mojito med oss?