Et saftig liv – den nye bloggen

http://etsaftigliv.wordpress.com

Velkommen! Og ha en saftig dag.

Fineste fineste du!

Godt nyttår 2014! Jeg har nye blogger og mye på gang! Følg med her dersom du er interessert: 

Norsk hjemmeside og blogg: http://elriuhre.weebly.com/

Engelsk hjemmeside og blogg: http://wearelife.weebly.com/

Håper livet du kjenner at livet bruser i deg. 

Au revoir

For omtrent en uke siden kjente jeg at min tid på denne bloggen har utspilt sin rolle for denne gangen. Det har vært en viktig del av reisen min. Jeg har følt meg utfordret, modig, har satt ord på mange ting som er viktige for meg, delt mange ting som jeg hadde lyst til å dele, ofte ting som jeg syntes var litt skummelt å sende ut i dette internettuniverset – tenk om den og den leser her? Tenk om det kommer tilbake til meg på en ubehagelig måte? Tenk om jeg skifter mening? Tenk om noen tenker noe om meg som ikke stemmer? Tenk om… Jeg har kjent på at jeg får lov til og kan gjøre hva jeg vil – jeg har min egen stemme, og kan mene og like det jeg vil. Jeg kan også kjøre på! Jeg har fotografert masse. Jeg har blitt kjent med mange, og til og med fått noen venner gjennom dette prosjektet! Fantastisk. Jeg har fått tilbakemeldinger, inspirerende ord og støtte fra både ventede og uventede kanter. Tusen takk! Det har vært en innholdsrik fest.

Så – hvor går veien videre for min del? Jeg aner ikke! Må bare gi slipp på dette prosjektet først. Farvel, blogg! Det er litt rart, litt trist, men mest spennende. Jeg gleder meg – ÅH, så gøy. Så fantastisk å leve. Så rikt. Ta for eksempel disse to ting: latter og tårer.

Ønsker deg, leser, alt godt. Jeg håper at du kan kjenne hvor verdifull du er. Vakker og unik.

Noen bilder til dere – fra min siste utflukt.

Ha en vidunderlig reise!

Peace and love, og kyss og klem,

Elri (uten d! Alltid!)

PS. Jeg er fortsatt å nå, både i kommentarfeltene og på mail. E-mail-addressen min er: elri2@hotmail.com

Vi – eventyrerne

Det skal igjen handle om livet – og dette blir mange ord. Hopper du nå i stolen, av glede, frykt eller kjedsomhet? I dag tenker jeg på eventyrere. Eventyr og eventyrere. Jeg gjør ofte det. Reiser, folk, sjanser, risikoer. Drømmer og fantasier. Og utgangspunkt. Alle mulighetene som virkeligheten er ladet med, alt som har skjedd, alt som skjer nå og alt det som skal skje som vi ikke kan vite noe om. Inni og utenpå, og sammenhengene. Bare tanken på eventyr – ÅH! Ubeskrivelig. Kan du ikke bare lukke øynene nå og kjenne etter? Kan du kjenne noe eventyrlig? Er det noe du drømmer om? 

Eventyr er oftest brukt om noe som egentlig ikke er virkelig, påfunn som ikke har noe med denne verden som vi vet alt om å gjøre. Mens eventyrer ofte er brukt om en person som gjør noe helt spesielt med livet sitt, som tar sjanser. Det er en med mot, en med gnistrende blikk og bankende hjerte, som ikke er redd for å ta i et tak. En eventyrer vet at livet er et eventyr. Synes jeg. Jeg har ofte hørt folk si ordet eventyrer med et fnys i stemmen også, eventyrer, hmfr. Hvor kommer det fnyset fra?

Noen setter det de drømmer om ut i livet, og det virker som om det ikke er noe som står mellom fantasien og realiseringen av den. Ingen stengsler. De bare gjør det som skal til. Andre ender opp på eventyr fordi de forsøker å flykte fra seg selv, andre, eller for eksempel mer eller mindre begredelige situasjoner.

Sterke midler: mot, lidenskap og vilje. Av og til er jeg redd for at jeg ikke har noe av det inni meg, at det er noe som jeg kanskje bare, hvis jeg er heldig, kan få tak i utenfra. At jeg er en som bare kan drømme om vidunderlige eventyr mens jeg egentlig bruker opp alle pengene mine på kaffe og kanelboller (eh, for eksempel). At det eneste jeg kan er å prate og koke suppe. At mitt bilde av meg selv som eventyrer livnærer seg selv på gamle minner om utferder i ung alder og sånn. At frykten for å ta valg kommer til å holde meg unna de store eventyrene, og hensette meg til et såkalt vanlig, kjedelig liv*. Buhu. Stakkars meg, liksom. 

Men så - helt ærlig talt. Én ting er at jeg på mange måter vet at det ikke er sånn. Men en viktigere ting er faktisk å la meg virkelig kjenne på frustrasjonen over å sitte fast i mitt eget klister (mitt eget, for det er jo ingen som stopper meg i å gjøre det jeg har lyst til, jeg kan skylde på mye, andre folk, relasjoner, byråkrati, studielån, Body Mass Index, penger og sånn, men hallo - det er mitt eget klister!) Når klisteret er så klissete kan vi gå ut fra at det er noe enda sterkere under der igjen. Det er mye jeg ikke vet – men jeg er sikker på at selvkritisk, passivt klister ikke er det jeg Egentlig Er. Under frustrasjonen er det mange andre lag, og under der igjen er det masse mot og vilje og styrke som buldrer – som jeg med tiden, når jeg tør, skal la slippe frem. For det er egenskaper som vi alle innerst inne har. All energien jeg trenger er inni meg – den er kanskje litt opstipert av og til, for ikke å si ofte, men steike ta – den eksisterer! Leste dere diktet jeg sendte over internettet til Märta på bursdagen hennes? I det kan vi hente nødvendig inspirasjon. Av og til leter vi etter noen som kan skrive under på et skriv for å forsikre oss om at vi er trygge i enhver situasjon, eller noen som skal drepe vår kjedsomhet og ta oss med på eventyr. Men – som vi har hørt et utall ganger før – vi må bare våge selv, og håpe at vingene utvikler seg før vi treffer bakken. 

Det er vanlig å ønske seg andres skjebne. Andres utseende, forutsetninger, personlighet, eventyr. Det kan se så lett ut, av og til, å være andre. Det er så lett å se andres muligheter – tenk bare på hvor lett det er å gi råd, og hvor vanskelig det kan være å følge de samme rådene selv. Så lett… Sjalusi. Misunnelse. Evig sammenligning. Å sammenlikne seg selv med andre, og ikke akseptere sin egen sjebne, det er å jobbe mot virkeligheten. På den andre siden er det også veldig vanlig å straffe oss selv fordi vi ikke klarer å gjøre mer ut av vårt utgangspunkt, når andre som har "et dårligere" utgangspunkt enn oss klarer å oppnå så mye. Igjen – sammenlikning! En av de viktigste utfordringene i livet er å akseptere og se utgangspunktet som vi har fått, utgangspunktet hver og en av oss har Akkurat Nå. 

Etterhvert har jeg for min egen del skjønt at det ikke bare er det ytre landskapet som skal utforskes. Utferdstrangen vi føler er ofte resultatet av en ubevisst innferdstrang – det er ikke så mye tradisjon her i landet for tiden for å snakke om slikt, og når det blir gjort er det lett å latterliggjøre eller ta avstand fra det. Men jeg gjør nå det likevel. Det er en del av eventyreren i meg som tør å si det – den delen som ikke er redd, snarere ganske tøff. Hei, jeg heter Elri, og jeg ønsker å kjenne meg selv, for det er det kuleste på jord. Jeg drømmer om store ting, og ofte er følelsen av drømmene mer abstrakt enn konkret. 

Eventyrerne reiser der ingen før har vært, og beveger seg derfor alltid uten et perfekt kart. De får masser av stjerner i boka fra meg. Og egentlig er vi i det alle sammen, i eventyret – det er bare ikke alltid like lett å se nået så klart. High five, Thor Heyerdal! High five, Papillon! High five, Anne-Marta Borgen! High five, Bade-Johannes, latinamerikapåkryssogtvers(påhesteryggennestegang)-Astri, småbarnsyogamamma-Astrid, eventyrsjelefrende Arild, fjæreogutflukt-foreldre, jungel-Ragnhild, Casablanca-Henia-og-Joacim, Frankrike-Gunhild! Botswana- og Nepal-Magnus, Norgepålangskompiser, kanovillstyringer, sværemalerisomingenførharsett-Ingri og sykkel-og-film-doktor-Andreas. Galapagos-Gard og Oslo-Tatiana. Økobonde- og mateventyrer Erik. For å nevne noen få av utallige mulige eksempler. Selv om utrolige ting har blitt gjort på denne kloden i tusener på tusener av år, og mye av det blir gjentatt igjen og igjen, må vi alle gå vår egen vei.

Hvordan havner man på en farlig galei? Hvordan tør man å hoppe ut i eventyret? Går det an å bare gå inn i det ukjente? Jeg elsker dokumentarer. Biografier. Memoarer. Elsker å høre historier fra det virkelige liv. GJORDE de virkelig dét? Er det helt sant? Skal du VIRKELIG GJØRE DET? Det er jo helt fantastisk! JA! Tenk at det er sant! Noen ganger tenker jeg at man skal passe seg for å leve sitt liv gjennom andre – at det å se en dokumentar kan bli et substitutt for å gjøre det man drømmer om selv. Og til en viss grad er det jo slik for mange. Man kan også la seg inspirere – speiling og det å bli møtt kan være av uvurderlig verdi. Mange av de historiene som får blodet mitt til å bruse skikkelig - altså, får meg til å kjenne at blodet bruser - aktivitet er det uansett der inne, til min død, er historier om folk som har våget. Tatt sjanser. Det er historier om folk som har innsett at de ikke hadde så mye å tape og derfor like godt kunne satse det de hadde, eller folk som bare har skikkelig utforskertrang og lidenskapelig nysgjerrighet. Har dere lest Papillon? Det å plutselig være fengslet på livstid på en liten øy i Karibien, for et mord man ikke har begått, i Paris, er jo en situasjon de fleste av oss ikke får oppleve. Heldigvis, kan man på en måte si. Men det var hans situasjon der og da. Og han gav ikke opp, og det unike eventyret som fulgte skrev han i etterkant ned, til glede for meg, min mann, min søster, mine brødre og en god del av mine venner - og mange, mange fler. Shantaram har jeg ennå ikke lest, men jeg vet jeg har noe å se frem til. Werner Herzogs Little Dieter Needs to fly er verdt å se – dokumentar om hva som skjedde fordi en liten gutt så gjerne ville bli flyver, alle stedene han havnet på grunn av det. På mange måter et smertefullt eventyr – livet er ofte det. Og så er det filmen Into the Wild – den er jo basert på en sann historie. Facinerende hvordan livet ofte tar uante svigninger. Må også igjen nevne Thor Heyerdahl. Han kunne sikkert fått seg en godt betalt og interessant jobb i Norge eller hvor som helst, og levd et rikt liv på mer konvensjonelt vis, men i steden krysset han de store hav i båter som ingen skulle tro ville holde mer enn noen dager, med et lite knippe folk, deriblant kun én sjømann. Med seg på ferden hadde de særdeles mye vilje og mot. Karen Blixens Afrika. Leni Riefenstahls motsetningsfylte, til tider svært provoserende men også fantastiske og inspirerende reise. Alle de som reiste uten kart, for å oppdage helt ukjente plasser på jorda. De som reiser for å gi av seg selv, de som reiser for å lære, de som reiser for å fortelle. Alle de som utforsker virkeligheten, og seg selv, lidenskapelig, nitidig, så dypt som de kan, mens andre ikke stiller andre spørsmål enn de som handler om overflaten. (High five, Sandra Maitri! High five, A.H. Almaas! High five, Espen og Tuva. I betydningen - takk!!! Det er mange som skal ha takk for alt som de har utforsket)

Jeg drømmer om reiser til fremmede land uten plan og returbillett. Om å ta sjanser. Om å leve stort. Om å ikke la meg stoppe. Jeg drømmer om at de usynlige kjettingene skal gå i oppløsning. Om å finne ut hva jeg skal drive med, at arbeidet jeg gjør hver dag blir en gave til verden, i liten eller stor grad. Kanskje jeg vil starte en vegetarcafé eller overnattingsplass eller meditasjonskrok i Valparaíso eller på en øy i Nordland eller i Oslo, eller kanskje det bare er en drøm. Kanskje jeg vil lage en magisk bok (om virkeligheten) som det flyr sommerfugler ut av når man åpner den. Kanskje jeg skal få mange barn. Kanskje jeg skal drive på med yoga, kanskje jeg skal danse masse eller skape noe som man kan ta og føle på. Jeg vet ikke hvordan det blir! Og det er det vel ingen som gjør. Jeg håper at jeg tør å virkelig kjenne etter hva jeg egentlig vil, og at jeg tør å forsøke. Og så vet jeg at det jeg holder på med nå, hjemme på mitt eget soverom, det at jeg skriver dette, med trærne utenfor vinduet, rotet på kjøkkenet, nabokatten som ligger og sover i stolen og ikke bryr seg om alle historiene vi daglig finner på om henne, alt dette er en del av min vei. Og det er allerede veldig fantastisk, med alle sine utfordringer, som for andre ser ut som ingenting, men som jeg må igjennom, og jeg vet at jeg må og vil lande her først. At jeg må ta et skritt av gangen, og det første skrittet er dette. 

Hva drømmer du om? Er du en eventyrer? Føler du at eventyret har startet? 

Klem ut i universet! Ta i mot, du som vil ha! 

*Men, Åh - som jeg av og til elsker "det vanlige, kjedelige livet". Livet er uendelig dypt uansett hvor og hvordan det leves. Et liv som på overflaten ser veldig innholdsrikt og fantastisk ut for andre, kan føles både tomt og tørt ut for den som lever det, og et "vanlig og kjedelig" fra utsiden for andre kan være saftig, sexy og alldeles magisk fra innsiden. Det handler om å se seg selv hvor man er, akseptere hvor man er, og komme tilbake til her, nå, seg selv. Hele tiden. 

Ukas gyldne slutt

Jeg anser helga denne uka for å begynne på torsdag. Selv om jeg jobbet alle hverdagene, samt lørdag og i dag, føltes det ut som om helga begynte midt i uka.

Små og store observasjoner og opplevelser: 

* Hurra, mamma - og pappabesøk fra Nordland - men kun for en stakket stund. Rakk å spise en deilig kveldsmat midt på natta, og ha latterkrampe takket være den fantastiske iPad- teknologien som gjør at man kan ta tullebilder i Photobooth hvor ansiktene blir dradd ut i helt syke posisjoner, hakene blir verdens største og nesen verdens minste og spisseste. Eller øynene superstore og munnen mikroskopisk. Utallige latterlige kombinasjonsmuligheter. Altså - latterkrampe og tåresprett. 

muslibar fra dehydratoren - laget med epler, dadler, frø, mandler og vaniljepulver

* Å få selskap lørdags morgen da jeg sto opp klokken ti over seks for å rekke jobb - Arild tente røkelse og laget te til meg slik at starten på dagen skulle bli ekstra bra.

* Å være ute før resten av verden - det må bare gjentaes - det er noe helt spesielt med å stå opp og gå ut veldig tidlig, før syv (Mange av dere gjør det kanskje hele tiden, mer eller mindre frivillig - jeg gjør det for tiden ikke så ofte, men har hatt perioder i mitt liv da det var oftere. Dersom det sjelden skjer, anbefaler jeg det en gang i blant) Da jeg gikk nedover telthusbakken hoppet det et dyr ned fra et tak, bare noen meter framfor meg - og det var ikke en katt, ikke et ekorn, ikke en rotte og ingen fugl. Mer som en stor røyskatt, eller noe sånn. Så forsvant den under en bil, og jeg måtte gå videre. Superbonus!

epler, kanelboller, kaffe og melk

*Invitasjoner til veldig fine ting. Vi fikk besøke en helt ny baby, storesøsteren og foreldrene. Der fikk vi fantastisk meksikansk mat og en helt spesiell konsert/DJ-opplevelse i regi av to-åringen. Rosa barnekeyboard, integritert og medfødt coolness. Ubetalelig!

høst - fargene, lufta og solstrålene

* Venner som stikker innom på dessert seint om kvelden - sykt god lakris med hvit sjokolade med pasjonsfruksmak, til skampris. Men SÅ verdt det - en gang i blant. Og rå sjokolade. Alt på en gang. Sammen med te.

* Kaffebesøk på søndags formiddag.

* Forsinkede bursdagsgaver som egentlig ikke er til meg men som jeg kanskje også får glede av en gang.

sol som når inn

* Å sove helt til vi våknet av oss selv.

* Shake med eple, avocado og basilikum (se forrige innlegg!)

* Magiske drømmer om vind i seilene, gigantiske hvaler, vakre mennesker og pasjonsfrukt og annen frukt mange hundre meter under havets overflate - i et helt spesielt byggverk som jeg aldri tidligere har sett maken til.

* Åh! Lista er så lang. For et rikt liv.

Hva gjør ditt liv rikt akkurat nå? Eller hva står i veien? :) 

Eple-, avocado- og basilikumshake

Noen ganger er noe så godt at det liksom sitrer i toppen av hodet. Det kan jo være forskjellige ting som fremkaller de følelsene.

Da jeg var i København (her står det om det) falt jeg pladask for en smothie som var laget av grønne epler, spinat, avocado og sitron. Jeg har tenkt på den med jevne mellomrom, og lovt meg selv å lage den her hjemme. I forbindelse med de fantastiske eplene som landet bugner av for tiden tenkte jeg at nå gikk det ikke an å utsette det lenger.

Derfor:

Råvarer: eple, avocado, basilikum - jeg beregner en halv avocado per person, og at man gjerne vil ha mer enn et stort glass, for det er så godt.

8 små epler i juiceren (ta vare på pulpen, altså det som blir til overs*) (Jeg fikk ca. 6,5 dl juice)
Dersom du ikke har juicer eller åtte epler kan du bruke 5 - 7 dl ferdig, god eplejuice. Eller blende eple med vann, og få en litt mindre sterk smak på drikken.

Fruktkjøttet av en avocado og 12 basilikumblader (eller mer) legges i blenderen sammen med 5 dl av eplejuicen. Som nevnt tidligere er det fint å holde litt på væsken først, når man skal lage juice og smoothie, så kan man regulere tykkelsen etterhvert. Blend til du har en fløyelsmyk drikk. Dersom du synes at drikken trenger litt mer syrlighet, ha oppi litt sitronsaft. Min trengte ikke det, for eplene var perfekt i perfekt søtsyrlig balanse.

*Pulpen kan brukes til brødbaking, kaker og knekkebrød, enten i dehydrator eller stekeovn. Det finnes mange muligheter for den kreative!

Det siste bildet viser den magisk vakre eplejuicen av de røde eplene - nesten trist å blande den med noe grønt. Rødt og grønt virket ganske nøytraliserende på hverandre, så det ferdige resultatet ble mildt lysegrønt med litt mørkegrønne spekker fra basilikumen. Grunnen til at dere ikke fikk se bildet av det var mest at jeg ble altfor opptatt av følelsen drikken gav meg.

Har dere fin flyt eller?

Kikertgryte, paller og hengekøye.

Forrige lørdag etter at vi hadde vært på Oslo Open-besøk hos Monica og Finn, som jeg skrev om her,  møtte vi Tatiana, Gard og pappaen til Gard som er alpin-vill og rocke-elsker. Vi drakk kaffe og spiste pizzabolle på Godt Brød (hå, det hadde jeg ikke spist på lenge, og det var jammen godt!). Så dro vi hjem til Tatiana og Gard, spiste masse kaker og drakk te, lå i hengekøyen som er spent over stuegulvet, snakket om urfolk, ekspedisjoner, møbler laget av paller, fremtiden, fortiden og nåtiden. Så samarbeidet vi om å lage Tatianas kikertratatouille - det ble veldig godt og derfor skal du få oppkriften. Målene er sånn omtrentlige som vanlig - det viktige er at det er nok tomater til at det blir saftig, og at det er nok grønnsaker ellers til at det ikke blir for tungt. Før man serverer sjekker man alltid om det trengs mer salt, søtt og sterkt, og av og til kan man tilsette noe syrlig. Det er en fin tommelfingerregel. Altså, sånn cirka, til fem sultne:

Tatianas kikertgryte

ca. to bokser hermetiske, eller aller helst selvbløtte og selvkokte, kikerter, to store kopper
1 aubergine
6 store tomater
1-2 hvitløk
2 rødløk
1/2 - 1 squash
kalamataoliven - en liten kopp, eller litt mer. Valgfritt.
en dæsj olje til surring
1-2 chilier, helt eller delvis fri for frø og frøfeste, etter smak og behag - finhakket
en klunk rødvin eller hvitvin, hvis du har. Det går også an å ha oppi en spiseskje eller to med eddik
salt
pepper - nykvernet!
fersk oregano (det hadde jeg oppi da jeg lagde det samme i dag - helt valgfritt!)

Hakk grønnsakene i passende terninger. Størrelsen kommer an på om du vil ha retten pen og pyntelig eller tøff og villmenneskeaktig. Tatiana liker at grønnsaker hakkes litt mer kontrollert enn det jeg vanligvis gjør (i hvertfall historisk sett), så da jeg var hos henne passet jeg på at aubergineterningene ble sånn cirka like på størrelse, og ikke så veldig store. (Da jeg lagde samme rett i dag til mange flere folk, på mye kortere tid,  gikk jeg for villmenneskeversjonen) Varm litt olje oppi en stor panne, wok eller gryte. Ha oppi løk, hvitløk og chili. Når dette har fått surret slik at løken er blank, tilsettes tomatene. Når tomatene har blitt litt myke og væsken har kommet ut har man oppi aubergine og squash. Når alt er varmt igjen har man oppi kikerter og eventuelt vin. Legg på lokk, pass på at gryten småkoker men ikke mer, og la det hele stå og godgjøre seg i minst tjue minutter. Olivenene tilsettes ti minutter før servering. Auberginen skal bli mør og fin, og kikertene skal ha sugd til seg og gitt fra seg god smak. Salt og pepper tilsettes helt til slutt, og mengden salt kommer an på hvor mye oliven som har blitt tilsatt, smak og behag og om kikertene var hermetiske og ferdigsaltede eller ei.

Tilbehør: kokt ris - jeg er forresten sikker på at godt brød også er bra til dette, da istedenfor ris, og en salat. Tatiana og Gard lager skikkelig gode salater med masse deilig oppi. Det er populært. Men dersom det høres ut som mye styr eller økonomisk skandale, keep it simple, menneske!

PS. Tatiana viste meg en internettside hvor noen har lagt ut mange tips om ting man kan lage av paller. Gjenbruk er bra! Og jeg elsker gamle ting som blir til noe nytt. Hvis du har lyst til å besøke den lille palleverden, se her! Og del gjerne dine favoritt-linker med meg, til blogger og oppdagelse.

God fredag!