tirsdag 20. september 2011

Oslo Open - atelierbesøk hos Monica og Finn









Når det er Oslo Open henger det skilt rundt omkring i byen hvor folk er klare til å ta i mot besøk. Disse folkene er da fortrinnsvis kunstnere som har atelieer som man kan få titte inn i - lenge eller kort. På lørdag da vi spaserte rundt på måfå slik som så ofte før, hendte det, som så ofte før, noe vi ikke kunne forutsett. Et skilt i Markveien! Som viste vei til et åpent atelier. Jeg visste jo at det var Oslo Open, men hadde ikke planlagt noe spesielt besøk, og visste dermed ikke hva vi hadde i vente. Så da vi fulgte skiltet ble vi først glade over synet av en vakker bakgård som vi aldri tidligere hadde sett, og da vi gikk videre så vi en åpen dør.

Der inne i et stort rom fylt av grafikk, digre tekstilkunstverk, malerier, utstyr og arbeidsbenker satt det to mennesker - Monica Stabell og Finn Magnus. Disse ønsket oss velkommen inn, og fant fram tekoker og rugsprø og ost. Vi gikk rundt og så på alle de forskjellige verkene, spurte og pekte. Vi drakk kaffe og pratet om alt mulig. Lokalet var et bakeri før, fylt av digre bakerovner. Men nå hadde det blitt laget kunst der i mange år.

Finn hadde laget portretter i grafikk av romfolket som kommer til Oslo for å tigge. Han hadde blitt kjent med mange av dem underveis, og flere pleier å komme innom på atelieet for en kopp kaffe, en hvil og en prat. For  å varme seg om vinteren. Han fortalte mange ting om dem som jeg har tenkt på etterpå. En av kvinnene er 22 år. Hun har en sønn på ti. Og hun mistet et barn som var i magen, fordi hun satt ute og tigget i kulda om vinteren – her i Oslo. Et hardt liv, og et stolt folk, sa Finn. Og så sa han at alle de som han har vært i kontakt med av romfolket har vært gode folk - hederlige og til å stole på - stikk i strid med det han rett og slett hadde blitt advart om fra mange hold før han tok kontakt med dem. Folk er forskjellige, og innenfor alle grupperinger og båser man putter folk i, naturlige eller ei, vil man alltid finne noe(n) å sette fingeren på. Men Finn hadde ikke sett noen kniv som helst. Og ingen bakmann (som man ofte hører om). Men kalde netter, ofte svært lite å overleve på, lange stunder langt vekke fra familien som man forsøker å tjene penger til, og en gjennomsnittsalder på 40 år – dét er fakta. Mange av historiene var triste og hjerteskjærende, men glimt i øyet og latter er det heldigvis også. Takk, Finn, for at du delte! For det er så godt at folk bygger broer, bryter ned fordommer og ikke lar seg stoppe av frykt i møtet med det ukjente.

Monica fotograferer og lager tekstilarbeider, blant annet. Hun hadde laget noen flotte store stofftrykk som ikke er på noen av bildene her, men som minnet meg om nervene i et blad, blåst opp og i andre farger, med mørk bunn. Og så var det noen store malte portretter. Vi rokkerte på verkene så vi fikk se mest mulig. Jeg blir av og til litt sjenert så det er ikke alltid at jeg tør å fotografere så mye som jeg vil. Men det er greit. Så gøy å se hvordan andre arbeider! Høre hvordan folk lever! Hvem de snakker med! Og hvordan de har det. Til slutt gikk vi ut i bakgården igjen, sammen med Monica. Hun viste oss blomsterbedet. Der hadde hun plantet frø. En gang kom det en bisverm inn i bakgården, kanskje for å smake på en rosalilla pyntekorg, eller for å beundre vinduskarmene som er malt i forskjellig farge (helt i tråd med den evige Valparaíso-drøm).

Takk for oss, Monica og Finn!


Skulle ønske det var Oslo Open hver dag! (Kanskje vi bare skulle starte med det, sånn litt på siden? Henge opp et skilt når vi føler oss klare for et random besøk?)  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar