Om kjærlighet, fra meg

Noen ganger er nyhetene som blir presentert så utrolig sjokkerende, skremmende og grusomme at det føles ut som om alt mister sin mening, at håpet, som kanskje allerede var litt lurvete, forsvinner. Hvordan kan et menneske frarøve et annet menneske livet? Hvordan kan noen gjøre bestemmelser som handler om å ødelegge naturen for å tjene masse penger? Hvordan kan noen som har et valg jobbe på en våpenfabrikk? Alt virker helt ute av kontroll! Det som vanligvis blir avfeid som irrasjonell frykt blir virkelighet. Det føles ut som om det eneste man kan gjøre er å ligge under en dyne og gråte, med låste dører og et tonn hermetikk i skapene. Angst, sinne, forvirring, sorg, fortvilelse.

Men så ser man kanskje en soloppgang, og kjenner duften av skjærsmin, roser og vått gress. Og så trekker man pusten veldig dypt, puster ned i magen, og ut, og inn igjen. Pust for pust kommer det sigende en soliditet. Og man kjenner kanskje hjertet sitt, og kjærligheten, kjærligheten man har til livet, seg selv, andre, alt, for alt henger sammen, og når man kjenner kjærlighet så blir man kanskje ikke så redd lenger. For kjærligheten er så utrolig sterk. Så aksepterer man kanskje at ting er som de er, men at man selv har et valg. Selv kan man velge å elske så mye som mulig. Kanskje det er det som er meningen. Det gir mot, og det er godt.

Det er lov å si høyt at man er redd. Fortelle til noen man stoler på at man føler på en frykt, eller kanskje at man er redd for at man skal bli slukt av frykten, uansett om det gjelder akkurat nå, eller sånn av og til. Frykt for at vi ødelegger naturen, for andre mennesker, for å miste noen man er glad i, for å ikke være god nok, for å dø. Sinne fordi man ikke forstår. Irritasjon fordi noen trykket på feil knapp. Det er en veldig god begynnelse.

Det er lov å gråte. Tårer er magiske, saltvannet som kommer ut av øynene mine når jeg er veldig glad eller veldig sorgfull eller veldig rørt, altså nokså ofte, minner meg om at vi kommer fra havet, at jeg er et dyr, at kroppen min er mitt trofaste dyr som skal dø den dagen min verden slutter å eksistere slik jeg kjenner den.

Livet går opp og ned - eller hit og dit, vil jeg heller si. Uransakelige veier, snakkes det om. På den dagen som noen vil kalle min dårlige dag, men som vi også kan kalle for en dag med mye motstand, men også mye potensiell vekst, får jeg kanskje det som jeg absolutt trenger fra en tilfeldig iransk mann i 60-åra som smiler et trygt smil til meg når han ser inn i de grønne øynene mine - eller kanskje er det en frosk som hopper over veien som gjør at mitt perspektiv igjen blir endret. En plutselig telefon, en gul ballong som sitter fast i et tre, en gresstust som har brutt seg opp gjennom asfalten. Det er helt utrolig hvor store små ting kan være, og hvordan de kan spille på strengene våre, vårt finstemte drømmeorkester.

Kjærlighet er en fornybar ressurs som aldri kan bli brukt opp, og som det aldri kan bli for mye av. 

Elsk.