mandag 26. september 2011

Vi – eventyrerne



Det skal igjen handle om livet – og dette blir mange ord. Hopper du nå i stolen, av glede, frykt eller kjedsomhet? I dag tenker jeg på eventyrere. Eventyr og eventyrere. Jeg gjør ofte det. Reiser, folk, sjanser, risikoer. Drømmer og fantasier. Og utgangspunkt. Alle mulighetene som virkeligheten er ladet med, alt som har skjedd, alt som skjer nå og alt det som skal skje som vi ikke kan vite noe om. Inni og utenpå, og sammenhengene. Bare tanken på eventyr – ÅH! Ubeskrivelig. Kan du ikke bare lukke øynene nå og kjenne etter? Kan du kjenne noe eventyrlig? Er det noe du drømmer om? 

Eventyr er oftest brukt om noe som egentlig ikke er virkelig, påfunn som ikke har noe med denne verden som vi vet alt om å gjøre. Mens eventyrer ofte er brukt om en person som gjør noe helt spesielt med livet sitt, som tar sjanser. Det er en med mot, en med gnistrende blikk og bankende hjerte, som ikke er redd for å ta i et tak. En eventyrer vet at livet er et eventyr. Synes jeg. Jeg har ofte hørt folk si ordet eventyrer med et fnys i stemmen også, eventyrer, hmfr. Hvor kommer det fnyset fra?

Noen setter det de drømmer om ut i livet, og det virker som om det ikke er noe som står mellom fantasien og realiseringen av den. Ingen stengsler. De bare gjør det som skal til. Andre ender opp på eventyr fordi de forsøker å flykte fra seg selv, andre, eller for eksempel mer eller mindre begredelige situasjoner.



Sterke midler: mot, lidenskap og vilje. Av og til er jeg redd for at jeg ikke har noe av det inni meg, at det er noe som jeg kanskje bare, hvis jeg er heldig, kan få tak i utenfra. At jeg er en som bare kan drømme om vidunderlige eventyr mens jeg egentlig bruker opp alle pengene mine på kaffe og kanelboller (eh, for eksempel). At det eneste jeg kan er å prate og koke suppe. At mitt bilde av meg selv som eventyrer livnærer seg selv på gamle minner om utferder i ung alder og sånn. At frykten for å ta valg kommer til å holde meg unna de store eventyrene, og hensette meg til et såkalt vanlig, kjedelig liv*. Buhu. Stakkars meg, liksom. 

Men så - helt ærlig talt. Én ting er at jeg på mange måter vet at det ikke er sånn. Men en viktigere ting er faktisk å la meg virkelig kjenne på frustrasjonen over å sitte fast i mitt eget klister (mitt eget, for det er jo ingen som stopper meg i å gjøre det jeg har lyst til, jeg kan skylde på mye, andre folk, relasjoner, byråkrati, studielån, Body Mass Index, penger og sånn, men hallo - det er mitt eget klister!) Når klisteret er så klissete kan vi gå ut fra at det er noe enda sterkere under der igjen. Det er mye jeg ikke vet – men jeg er sikker på at selvkritisk, passivt klister ikke er det jeg Egentlig Er. Under frustrasjonen er det mange andre lag, og under der igjen er det masse mot og vilje og styrke som buldrer – som jeg med tiden, når jeg tør, skal la slippe frem. For det er egenskaper som vi alle innerst inne har. All energien jeg trenger er inni meg – den er kanskje litt opstipert av og til, for ikke å si ofte, men steike ta – den eksisterer! Leste dere diktet jeg sendte over internettet til Märta på bursdagen hennes? I det kan vi hente nødvendig inspirasjon. Av og til leter vi etter noen som kan skrive under på et skriv for å forsikre oss om at vi er trygge i enhver situasjon, eller noen som skal drepe vår kjedsomhet og ta oss med på eventyr. Men – som vi har hørt et utall ganger før – vi må bare våge selv, og håpe at vingene utvikler seg før vi treffer bakken. 

Det er vanlig å ønske seg andres skjebne. Andres utseende, forutsetninger, personlighet, eventyr. Det kan se så lett ut, av og til, å være andre. Det er så lett å se andres muligheter – tenk bare på hvor lett det er å gi råd, og hvor vanskelig det kan være å følge de samme rådene selv. Så lett… Sjalusi. Misunnelse. Evig sammenligning. Å sammenlikne seg selv med andre, og ikke akseptere sin egen sjebne, det er å jobbe mot virkeligheten. På den andre siden er det også veldig vanlig å straffe oss selv fordi vi ikke klarer å gjøre mer ut av vårt utgangspunkt, når andre som har "et dårligere" utgangspunkt enn oss klarer å oppnå så mye. Igjen – sammenlikning! En av de viktigste utfordringene i livet er å akseptere og se utgangspunktet som vi har fått, utgangspunktet hver og en av oss har Akkurat Nå. 



Etterhvert har jeg for min egen del skjønt at det ikke bare er det ytre landskapet som skal utforskes. Utferdstrangen vi føler er ofte resultatet av en ubevisst innferdstrang – det er ikke så mye tradisjon her i landet for tiden for å snakke om slikt, og når det blir gjort er det lett å latterliggjøre eller ta avstand fra det. Men jeg gjør nå det likevel. Det er en del av eventyreren i meg som tør å si det – den delen som ikke er redd, snarere ganske tøff. Hei, jeg heter Elri, og jeg ønsker å kjenne meg selv, for det er det kuleste på jord. Jeg drømmer om store ting, og ofte er følelsen av drømmene mer abstrakt enn konkret. 

Eventyrerne reiser der ingen før har vært, og beveger seg derfor alltid uten et perfekt kart. De får masser av stjerner i boka fra meg. Og egentlig er vi i det alle sammen, i eventyret – det er bare ikke alltid like lett å se nået så klart. High five, Thor Heyerdal! High five, Papillon! High five, Anne-Marta Borgen! High five, Bade-Johannes, latinamerikapåkryssogtvers(påhesteryggennestegang)-Astri, småbarnsyogamamma-Astrid, eventyrsjelefrende Arild, fjæreogutflukt-foreldre, jungel-Ragnhild, Casablanca-Henia-og-Joacim, Frankrike-Gunhild! Botswana- og Nepal-Magnus, Norgepålangskompiser, kanovillstyringer, sværemalerisomingenførharsett-Ingri og sykkel-og-film-doktor-Andreas. Galapagos-Gard og Oslo-Tatiana. Økobonde- og mateventyrer Erik. For å nevne noen få av utallige mulige eksempler. Selv om utrolige ting har blitt gjort på denne kloden i tusener på tusener av år, og mye av det blir gjentatt igjen og igjen, må vi alle gå vår egen vei.

Hvordan havner man på en farlig galei? Hvordan tør man å hoppe ut i eventyret? Går det an å bare gå inn i det ukjente? Jeg elsker dokumentarer. Biografier. Memoarer. Elsker å høre historier fra det virkelige liv. GJORDE de virkelig dét? Er det helt sant? Skal du VIRKELIG GJØRE DET? Det er jo helt fantastisk! JA! Tenk at det er sant! Noen ganger tenker jeg at man skal passe seg for å leve sitt liv gjennom andre – at det å se en dokumentar kan bli et substitutt for å gjøre det man drømmer om selv. Og til en viss grad er det jo slik for mange. Man kan også la seg inspirere – speiling og det å bli møtt kan være av uvurderlig verdi. Mange av de historiene som får blodet mitt til å bruse skikkelig - altså, får meg til å kjenne at blodet bruser - aktivitet er det uansett der inne, til min død, er historier om folk som har våget. Tatt sjanser. Det er historier om folk som har innsett at de ikke hadde så mye å tape og derfor like godt kunne satse det de hadde, eller folk som bare har skikkelig utforskertrang og lidenskapelig nysgjerrighet. Har dere lest Papillon? Det å plutselig være fengslet på livstid på en liten øy i Karibien, for et mord man ikke har begått, i Paris, er jo en situasjon de fleste av oss ikke får oppleve. Heldigvis, kan man på en måte si. Men det var hans situasjon der og da. Og han gav ikke opp, og det unike eventyret som fulgte skrev han i etterkant ned, til glede for meg, min mann, min søster, mine brødre og en god del av mine venner - og mange, mange fler. Shantaram har jeg ennå ikke lest, men jeg vet jeg har noe å se frem til. Werner Herzogs Little Dieter Needs to fly er verdt å se – dokumentar om hva som skjedde fordi en liten gutt så gjerne ville bli flyver, alle stedene han havnet på grunn av det. På mange måter et smertefullt eventyr – livet er ofte det. Og så er det filmen Into the Wild – den er jo basert på en sann historie. Facinerende hvordan livet ofte tar uante svigninger. Må også igjen nevne Thor Heyerdahl. Han kunne sikkert fått seg en godt betalt og interessant jobb i Norge eller hvor som helst, og levd et rikt liv på mer konvensjonelt vis, men i steden krysset han de store hav i båter som ingen skulle tro ville holde mer enn noen dager, med et lite knippe folk, deriblant kun én sjømann. Med seg på ferden hadde de særdeles mye vilje og mot. Karen Blixens Afrika. Leni Riefenstahls motsetningsfylte, til tider svært provoserende men også fantastiske og inspirerende reise. Alle de som reiste uten kart, for å oppdage helt ukjente plasser på jorda. De som reiser for å gi av seg selv, de som reiser for å lære, de som reiser for å fortelle. Alle de som utforsker virkeligheten, og seg selv, lidenskapelig, nitidig, så dypt som de kan, mens andre ikke stiller andre spørsmål enn de som handler om overflaten. (High five, Sandra Maitri! High five, A.H. Almaas! High five, Espen og Tuva. I betydningen - takk!!! Det er mange som skal ha takk for alt som de har utforsket)



Jeg drømmer om reiser til fremmede land uten plan og returbillett. Om å ta sjanser. Om å leve stort. Om å ikke la meg stoppe. Jeg drømmer om at de usynlige kjettingene skal gå i oppløsning. Om å finne ut hva jeg skal drive med, at arbeidet jeg gjør hver dag blir en gave til verden, i liten eller stor grad. Kanskje jeg vil starte en vegetarcafé eller overnattingsplass eller meditasjonskrok i Valparaíso eller på en øy i Nordland eller i Oslo, eller kanskje det bare er en drøm. Kanskje jeg vil lage en magisk bok (om virkeligheten) som det flyr sommerfugler ut av når man åpner den. Kanskje jeg skal få mange barn. Kanskje jeg skal drive på med yoga, kanskje jeg skal danse masse eller skape noe som man kan ta og føle på. Jeg vet ikke hvordan det blir! Og det er det vel ingen som gjør. Jeg håper at jeg tør å virkelig kjenne etter hva jeg egentlig vil, og at jeg tør å forsøke. Og så vet jeg at det jeg holder på med nå, hjemme på mitt eget soverom, det at jeg skriver dette, med trærne utenfor vinduet, rotet på kjøkkenet, nabokatten som ligger og sover i stolen og ikke bryr seg om alle historiene vi daglig finner på om henne, alt dette er en del av min vei. Og det er allerede veldig fantastisk, med alle sine utfordringer, som for andre ser ut som ingenting, men som jeg må igjennom, og jeg vet at jeg må og vil lande her først. At jeg må ta et skritt av gangen, og det første skrittet er dette. 

Hva drømmer du om? Er du en eventyrer? Føler du at eventyret har startet? 

Klem ut i universet! Ta i mot, du som vil ha! 

*Men, Åh - som jeg av og til elsker "det vanlige, kjedelige livet". Livet er uendelig dypt uansett hvor og hvordan det leves. Et liv som på overflaten ser veldig innholdsrikt og fantastisk ut for andre, kan føles både tomt og tørt ut for den som lever det, og et "vanlig og kjedelig" fra utsiden for andre kan være saftig, sexy og alldeles magisk fra innsiden. Det handler om å se seg selv hvor man er, akseptere hvor man er, og komme tilbake til her, nå, seg selv. Hele tiden. 

søndag 25. september 2011

Ukas gyldne slutt

Jeg anser helga denne uka for å begynne på torsdag. Selv om jeg jobbet alle hverdagene, samt lørdag og i dag, føltes det ut som om helga begynte midt i uka.

Små og store observasjoner og opplevelser: 

* Hurra, mamma - og pappabesøk fra Nordland - men kun for en stakket stund. Rakk å spise en deilig kveldsmat midt på natta, og ha latterkrampe takket være den fantastiske iPad- teknologien som gjør at man kan ta tullebilder i Photobooth hvor ansiktene blir dradd ut i helt syke posisjoner, hakene blir verdens største og nesen verdens minste og spisseste. Eller øynene superstore og munnen mikroskopisk. Utallige latterlige kombinasjonsmuligheter. Altså - latterkrampe og tåresprett. 

muslibar fra dehydratoren - laget med epler, dadler, frø, mandler og vaniljepulver
* Å få selskap lørdags morgen da jeg sto opp klokken ti over seks for å rekke jobb - Arild tente røkelse og laget te til meg slik at starten på dagen skulle bli ekstra bra.

* Å være ute før resten av verden - det må bare gjentaes - det er noe helt spesielt med å stå opp og gå ut veldig tidlig, før syv (Mange av dere gjør det kanskje hele tiden, mer eller mindre frivillig - jeg gjør det for tiden ikke så ofte, men har hatt perioder i mitt liv da det var oftere. Dersom det sjelden skjer, anbefaler jeg det en gang i blant) Da jeg gikk nedover telthusbakken hoppet det et dyr ned fra et tak, bare noen meter framfor meg - og det var ikke en katt, ikke et ekorn, ikke en rotte og ingen fugl. Mer som en stor røyskatt, eller noe sånn. Så forsvant den under en bil, og jeg måtte gå videre. Superbonus!

epler, kanelboller, kaffe og melk
*Invitasjoner til veldig fine ting. Vi fikk besøke en helt ny baby, storesøsteren og foreldrene. Der fikk vi fantastisk meksikansk mat og en helt spesiell konsert/DJ-opplevelse i regi av to-åringen. Rosa barnekeyboard, integritert og medfødt coolness. Ubetalelig!

høst - fargene, lufta og solstrålene
* Venner som stikker innom på dessert seint om kvelden - sykt god lakris med hvit sjokolade med pasjonsfruksmak, til skampris. Men SÅ verdt det - en gang i blant. Og rå sjokolade. Alt på en gang. Sammen med te.

* Kaffebesøk på søndags formiddag.

* Forsinkede bursdagsgaver som egentlig ikke er til meg men som jeg kanskje også får glede av en gang.

sol som når inn
* Å sove helt til vi våknet av oss selv.

* Shake med eple, avocado og basilikum (se forrige innlegg!)

* Magiske drømmer om vind i seilene, gigantiske hvaler, vakre mennesker og pasjonsfrukt og annen frukt mange hundre meter under havets overflate - i et helt spesielt byggverk som jeg aldri tidligere har sett maken til.

* Åh! Lista er så lang. For et rikt liv.

Hva gjør ditt liv rikt akkurat nå? Eller hva står i veien? :) 

Eple-, avocado- og basilikumshake

Noen ganger er noe så godt at det liksom sitrer i toppen av hodet. Det kan jo være forskjellige ting som fremkaller de følelsene.

Da jeg var i København (her står det om det) falt jeg pladask for en smothie som var laget av grønne epler, spinat, avocado og sitron. Jeg har tenkt på den med jevne mellomrom, og lovt meg selv å lage den her hjemme. I forbindelse med de fantastiske eplene som landet bugner av for tiden tenkte jeg at nå gikk det ikke an å utsette det lenger.

Derfor:

Råvarer: eple, avocado, basilikum - jeg beregner en halv avocado per person, og at man gjerne vil ha mer enn et stort glass, for det er så godt.

8 små epler i juiceren (ta vare på pulpen, altså det som blir til overs*) (Jeg fikk ca. 6,5 dl juice)
Dersom du ikke har juicer eller åtte epler kan du bruke 5 - 7 dl ferdig, god eplejuice. Eller blende eple med vann, og få en litt mindre sterk smak på drikken.

Fruktkjøttet av en avocado og 12 basilikumblader (eller mer) legges i blenderen sammen med 5 dl av eplejuicen. Som nevnt tidligere er det fint å holde litt på væsken først, når man skal lage juice og smoothie, så kan man regulere tykkelsen etterhvert. Blend til du har en fløyelsmyk drikk. Dersom du synes at drikken trenger litt mer syrlighet, ha oppi litt sitronsaft. Min trengte ikke det, for eplene var perfekt i perfekt søtsyrlig balanse.

*Pulpen kan brukes til brødbaking, kaker og knekkebrød, enten i dehydrator eller stekeovn. Det finnes mange muligheter for den kreative!





Det siste bildet viser den magisk vakre eplejuicen av de røde eplene - nesten trist å blande den med noe grønt. Rødt og grønt virket ganske nøytraliserende på hverandre, så det ferdige resultatet ble mildt lysegrønt med litt mørkegrønne spekker fra basilikumen. Grunnen til at dere ikke fikk se bildet av det var mest at jeg ble altfor opptatt av følelsen drikken gav meg.

Har dere fin flyt eller?

fredag 23. september 2011

Kikertgryte, paller og hengekøye.


















Forrige lørdag etter at vi hadde vært på Oslo Open-besøk hos Monica og Finn, som jeg skrev om her,  møtte vi Tatiana, Gard og pappaen til Gard som er alpin-vill og rocke-elsker. Vi drakk kaffe og spiste pizzabolle på Godt Brød (hå, det hadde jeg ikke spist på lenge, og det var jammen godt!). Så dro vi hjem til Tatiana og Gard, spiste masse kaker og drakk te, lå i hengekøyen som er spent over stuegulvet, snakket om urfolk, ekspedisjoner, møbler laget av paller, fremtiden, fortiden og nåtiden. Så samarbeidet vi om å lage Tatianas kikertratatouille - det ble veldig godt og derfor skal du få oppkriften. Målene er sånn omtrentlige som vanlig - det viktige er at det er nok tomater til at det blir saftig, og at det er nok grønnsaker ellers til at det ikke blir for tungt. Før man serverer sjekker man alltid om det trengs mer salt, søtt og sterkt, og av og til kan man tilsette noe syrlig. Det er en fin tommelfingerregel. Altså, sånn cirka, til fem sultne:

Tatianas kikertgryte

ca. to bokser hermetiske, eller aller helst selvbløtte og selvkokte, kikerter, to store kopper
1 aubergine
6 store tomater
1-2 hvitløk
2 rødløk
1/2 - 1 squash
kalamataoliven - en liten kopp, eller litt mer. Valgfritt.
en dæsj olje til surring
1-2 chilier, helt eller delvis fri for frø og frøfeste, etter smak og behag - finhakket
en klunk rødvin eller hvitvin, hvis du har. Det går også an å ha oppi en spiseskje eller to med eddik
salt
pepper - nykvernet!
fersk oregano (det hadde jeg oppi da jeg lagde det samme i dag - helt valgfritt!)

Hakk grønnsakene i passende terninger. Størrelsen kommer an på om du vil ha retten pen og pyntelig eller tøff og villmenneskeaktig. Tatiana liker at grønnsaker hakkes litt mer kontrollert enn det jeg vanligvis gjør (i hvertfall historisk sett), så da jeg var hos henne passet jeg på at aubergineterningene ble sånn cirka like på størrelse, og ikke så veldig store. (Da jeg lagde samme rett i dag til mange flere folk, på mye kortere tid,  gikk jeg for villmenneskeversjonen) Varm litt olje oppi en stor panne, wok eller gryte. Ha oppi løk, hvitløk og chili. Når dette har fått surret slik at løken er blank, tilsettes tomatene. Når tomatene har blitt litt myke og væsken har kommet ut har man oppi aubergine og squash. Når alt er varmt igjen har man oppi kikerter og eventuelt vin. Legg på lokk, pass på at gryten småkoker men ikke mer, og la det hele stå og godgjøre seg i minst tjue minutter. Olivenene tilsettes ti minutter før servering. Auberginen skal bli mør og fin, og kikertene skal ha sugd til seg og gitt fra seg god smak. Salt og pepper tilsettes helt til slutt, og mengden salt kommer an på hvor mye oliven som har blitt tilsatt, smak og behag og om kikertene var hermetiske og ferdigsaltede eller ei.

Tilbehør: kokt ris - jeg er forresten sikker på at godt brød også er bra til dette, da istedenfor ris, og en salat. Tatiana og Gard lager skikkelig gode salater med masse deilig oppi. Det er populært. Men dersom det høres ut som mye styr eller økonomisk skandale, keep it simple, menneske!

PS. Tatiana viste meg en internettside hvor noen har lagt ut mange tips om ting man kan lage av paller. Gjenbruk er bra! Og jeg elsker gamle ting som blir til noe nytt. Hvis du har lyst til å besøke den lille palleverden, se her! Og del gjerne dine favoritt-linker med meg, til blogger og oppdagelse.

God fredag!

torsdag 22. september 2011

Gratulerer med dagen!

Til vakre, modige og helt spesielle Märta Louise som blir førti år i dag. Er du her? Jeg digger deg! Og jeg er glad for at du går dine egne veier og tør ta helt utradisjonelle valg. Det er inspirerende å på sidelinjen få oppleve litt av din vei, ditt åpne hjerte. Du tør å prate om ting som noen er redd for, ting noen blir flaue over, noe som provoserer noen sånn at de nesten bæsjer seg ut. Du bare kjører på! Kult og Gøy. Du ER en lysfontene! Og jeg ønsker deg alt godt. Klem fra meg!

Håper dagen din blir fin. Se her, hva jeg lagde til meg selv for å feire:


SKY-CIRKLES

The way of love is not a subtle argument.

The door there
is devastation.

Birds make great sky-cirkles
of their freedom.

How do they learn that?
They fall, and falling,
they´re given wings.

Rumi

onsdag 21. september 2011

Autointervju



Noko som gjorde deg glad i går? 
Perfekt hummus og supert selskap. Og True Blood.

Humør akkurat no?
Veldig, veldig bra.

Kva gjorde du klokka åtte i dag tidlig?
Utsatte oppståertiden. Så deilig å sove i ti minutter til. 

Kva gjorde du for femten minutt sidan?
Skrev mailer som jeg lenge skulle ha skrevet - det var veldig hyggelig.

Kva ser du om du ser til høgre?
Inn i et klesskap. En afrikansk manneskjorte i masse klare, fine farger. Og en rockering, da.

Kva gjer deg glad akkurat no?
Vinden som suser i tretoppene. Føler meg åpen og lett i brystet, på en måte.

Kva vær er det hos deg akkurat no?
Åh, deilig. Ganske klart og lyst. Delikat vær!

Kva var det siste du åt?
Dehydrert rått knekkebrød med avocadohummus! Og en teskje peanøttsmør og et eple.

Beste issmak?
Kokos. Bringebær. Vanilje. Det kommer an på humøret, jeg er åpen for mange iskremtyper. Sånn historisk sett så er min definitive favoritt på jord hjemmelaget kokosis i Ecuador - nærmere bestemt Machalas havneområde Puerto Bolivar. Vidunderlig! 

Det siste du kjøpte?
En gave til en nyfødt baby - en liten body med en katt på, og en fingerdukkeløve til storesøsteren! 
Og kaffe på café etterpå. 

Det siste nokon sa til deg?
Søsteren min på telefon, som sa at jeg snart måtte komme på besøk. Hun har rett - det er et stadig tilbakevendene faktum!

Søv du tungt?
Varierer. Elsker å sove!

Har du mareritt?
En gang i blant. Mye oftere før. 

Kor mange puter søv du med?
Ei pute. Av og til ingen.

Snorker du?
Nix!

Favorittklede?
Alle mulige slags klær, gjerne i kreative kombinasjoner etter intuisjons- og innfallsmetoden. 
Elsker at jeg selv kan bestemme hva jeg skal ha på meg! Hurra for det! 

Favorittsnop?
Vanligvis går jeg for sunne godteri, som fersk frukt, rå sjokolade, nøtter, frø og tørket frukt. Elsker også lakris, god gammel sjokolade og bakverk. 

Høgre- eller venstrehendt?
Venstre.

Stjerneteikn?
Skytte! 

Kva lengtar du mest etter akkurat no?
Å tisse. Og meditere. Men ikke samtidig. Haha! 

Kva er viktigast for deg?
Vanskelig spørsmål. Og enkelt. Men - å være så tilstede jeg kan i livet mitt, akkurat der hvor jeg er. 
Å ikke sove mens jeg ikke sover.
Og så vil jeg at de som jeg er glad i skal ha det bra.

(Lista er hentet fra hverdagslykkesprederen http://gladeting.blogspot.com/ som hadde hentet den fra Londonspilloppemakeren http://hjartesmil.blogg.no/. Takk!)

tirsdag 20. september 2011

Endelig – det store hummusinnlegget

Det er supert å ha mellom to brødskiver på matpakken, det er populært på en hvilken som helst fest og er lett å ta med seg i en redningsplankeboks, for eksempel dersom man skal på en farlig galei. Det passer bra som siderett til mange andre retter, for eksempel salater, og tilfører kroppen både proteiner og fett. Det smaker deilig, og jeg har ennå ikke møtt noen som mener det motsatte, eller i hvertfall ingen som ville innrømme at de ikke var på De Godes Parti.

Hummus spises flittig i Midtøsten, og har heldigvis for oss andre spredd seg, slik at alle fikk smake og etterhvert også lære å lage denne fantastiske retten, som i korte ord er en røre eller dip som består av kokte, moste kikerter med tahini (pasta laget av ristede sesampuré, kjøpes ofte ferdig på glass), hvitløk, sitronsaft, olje og salt.

Noen har bedt meg om å legge ut en hummusoppskrift, så her kommer den. Vi tar en enkel variant først, så kan vi se litt på mulige variasjoner over temaet etterhvert. Når det gjelder mengde, så varierer som kjent størrelsen og surheten på sitron, og det varierer også hvor mye væske man bruker i hummusen for å få ønsket konsistens – derfor angir jeg mengde sånn cirka, og sier i fra når du må prøve deg fram. Dersom du aldri har laget hummus før, anbefaler jeg å lese alt som står med stor skrift før du begynner.

5 dl tørre kikerter evt. ca. to bokser ferdigkokte. 
Saften av en halv sitron – evt. mer
1 stor skje tahini – evt. mer
Olivenolje – et par gode klunker
En hel kinesisk hvitløk, hakket – eller etter smak
Salt

Evt.**


Kikertene legges i bløt over natta – husk at de trenger mye vann og mye plass. Skyll kikertene etter bløtleggingen. Ta bort de som evt. ser stygge ut, ha på friskt vann og kok møre under lokk i 1 – 2 timer. Det er veldig viktig å følge med, for vannet fordamper lett så man må etterfylle. Sil av vannet for å avkjøle kikertene, men ta vare på kokevannet - det inneholder nemlig smak og skal brukes etterpå.


For å mose alt kan man bruke foodprosessor, blender, stavmikser eller morter.* Ha ca. en liten kopp av kokevannet til kikertene sammen med resten av ingrediensene, og spe på med mer vann etterhvert når du ser at det trengs. Jeg har både fått servert og selv laget hummus med mange forskjellige konsistenser de siste årene. Hvordan liker du best din hummus, sånn konsistensmessig? Jeg liker jo Så Klart hummus uansett, men har kommet fram til at de luftige variantene er noe helt for seg selv – altså når hummusen verken er tørr eller veldig våt, heller fluffy og hmm… perfekt. Det er også en smakssak om man lar noen av kikertene være delvis moste, eller om man vil ha alt helt jevnt. Den jevne røren er nok mer tro mot tradisjonene, mens motpolen er rustikk og en smule tøffere i trynet. 


Når man har fått ønsket konsistens sjekker man om det er passe salt og passe syrlig. Smaken skal være balansert, det skal absolutt ikke være for salt, men husk at både salt og sitronsaft er smaksforsterkere, så man må ha nok for å få fram de andre vidunderlige smakene. 


* Det er minst jobb med foodprosessor, og mest jobb med morter. Hummusen blir lettest i konsistensen dersom man bruker et av de elektriske hjelpemidlene. Følg med på foodprosessoren og blenderen underveis – det skjer at røra er så tykk at kniven spinner helt berserk der inne uten å få tak i noe å arbeide med. Da må man skrape ned langs kantene, dytte kikertene og det andre ned mot kniven, og kanskje tilsette litt mer vann. Husk å ta pauser dersom stavmikseren blir brukt, så den ikke blir for varm. Hvis morter er greia di - mos røra i små porsjoner, og ha over i en stor bolle etterhvert. Ta for all del pauser underveis så du ikke får hummusarm. 


Bare helt enkel hummus. Kikerter, tahini, salt, sitronsaft og hvitløk kjørt til en mos.


Litt røkt paprikapulver på.

Og så litt extra virgin olivenolje.
Litt koriander – her kun litt, du kan godt ta mye mer.

Og så litt ristede gresskarkjerner.

Hummusen holder seg godt i kjøleskapet, opp til en uke. Min erfaring er at det er lurt å sjekke om man må tilsette litt mer salt og litt mer sitronsaft dersom den har stått et par dager. 

** Man kan lage enkel hummus eller man kan ta helt av. Dersom hummusen skal være en del av et måltid med mange retter vil man kanskje ha den litt enkel. Det gjelder også dersom den skal være en del av et koldtbord eller dersom man planlegger å spise mye hummus. Jeg pleier uansett nesten alltid å strø litt paprikapulver oppå hummusen når jeg har lagt den i skåla, og dryppe litt olivenolje over. Det ser veldig fint ut, og er en klassiker.

Andre ting jeg ofte tilsetter (men ikke alt på en gang, altså):

– Enda mer hvitløk enn i oppskrifta
– Enda mer tahini
– Koriander, enten finhakket blandet inn, og/eller korianderblader oppå til slutt
– Fersk chili, finhakket, eller som chilipulver
– Et par spiseskjeer kumminfrø og korianderfrø, ristet i panna til det dufter fantastisk, og så mortet, og så blandet inn
– Ristede frø, solsikke, gresskar eller sesam, evt. blanding, ristet og drysset over
– Zest fra sitron – altså det gule raspet av skallet av en øko-sitron. Mhm - husk å LUKTE (alltid)
– Ristede pinjekjerner på toppen
– Finhakket persille

Andre ting som kan anbefales:

– Man kan bytte ut deler av kikertene med grønnsaker; for eksempel ovnsbakt paprika, kokt søtpotet, blomkål eller rødbete. Søtpotet og rødbete gir herlige farger og deilig sødme. Blomkålen gjør hummusen lettere. Ovnsbakt paprika i hummus er nydelig.
– Det tradisjonelle krydder- og urtevalget kan også utfordres, for eksempel kan man tilsette masse basilikum og dermed få en grønn basilikumhummus.
– Sitronen kan byttes ut med lime.

Etter et kjapt søk på tidligere nevnte og fortsatt o`så fantastiske Tastespotting kan jeg også tipse om ytterligere varianter***:

– Hummus med bakt hvitløk – sikkert supergodt
– Hummus med grønne erter
– Åja, en blanding mellom guacamole og hummus! Det har jeg hørt om, men aldri prøvd.
– Brokkoli- og purrehummus
– Sitron- og artisjokkhummus
– Hummus av hvite bønner og rosmarin
– Hummus med oliven, enten i små biter eller helt most

Hummus-halleluja!

***Vær obs på at man i noen oppskrifter bytter ut kikertene fullstendig, så da er det bare tahini, hvitløk og olje igjen av det vi i utgangspunktet her i Norge i hvertfall kalte hummus, mens man i andre tilfeller bytter ut bare deler av kikertene med grønnsaker – rå, bakte, stekte eller kokte. Det er lite som kan gå skikkelig galt, vil jeg tro – kjør på med ditt hjertes kulinariske visjoner, og si gjerne fra dersom du finner en vidunderlig kombo – eller noe annet interessant.

God aften, fine lesere! Heia dere!

PS. De har økokikerter i løsvekt på Life i Hausmansgate for dere som bor i Oslo. Rimeligere enn andre økokikerter. Det gjelder forresten også frø og mandler – sjekk ut!

Oslo Open - atelierbesøk hos Monica og Finn









Når det er Oslo Open henger det skilt rundt omkring i byen hvor folk er klare til å ta i mot besøk. Disse folkene er da fortrinnsvis kunstnere som har atelieer som man kan få titte inn i - lenge eller kort. På lørdag da vi spaserte rundt på måfå slik som så ofte før, hendte det, som så ofte før, noe vi ikke kunne forutsett. Et skilt i Markveien! Som viste vei til et åpent atelier. Jeg visste jo at det var Oslo Open, men hadde ikke planlagt noe spesielt besøk, og visste dermed ikke hva vi hadde i vente. Så da vi fulgte skiltet ble vi først glade over synet av en vakker bakgård som vi aldri tidligere hadde sett, og da vi gikk videre så vi en åpen dør.

Der inne i et stort rom fylt av grafikk, digre tekstilkunstverk, malerier, utstyr og arbeidsbenker satt det to mennesker - Monica Stabell og Finn Magnus. Disse ønsket oss velkommen inn, og fant fram tekoker og rugsprø og ost. Vi gikk rundt og så på alle de forskjellige verkene, spurte og pekte. Vi drakk kaffe og pratet om alt mulig. Lokalet var et bakeri før, fylt av digre bakerovner. Men nå hadde det blitt laget kunst der i mange år.

Finn hadde laget portretter i grafikk av romfolket som kommer til Oslo for å tigge. Han hadde blitt kjent med mange av dem underveis, og flere pleier å komme innom på atelieet for en kopp kaffe, en hvil og en prat. For  å varme seg om vinteren. Han fortalte mange ting om dem som jeg har tenkt på etterpå. En av kvinnene er 22 år. Hun har en sønn på ti. Og hun mistet et barn som var i magen, fordi hun satt ute og tigget i kulda om vinteren – her i Oslo. Et hardt liv, og et stolt folk, sa Finn. Og så sa han at alle de som han har vært i kontakt med av romfolket har vært gode folk - hederlige og til å stole på - stikk i strid med det han rett og slett hadde blitt advart om fra mange hold før han tok kontakt med dem. Folk er forskjellige, og innenfor alle grupperinger og båser man putter folk i, naturlige eller ei, vil man alltid finne noe(n) å sette fingeren på. Men Finn hadde ikke sett noen kniv som helst. Og ingen bakmann (som man ofte hører om). Men kalde netter, ofte svært lite å overleve på, lange stunder langt vekke fra familien som man forsøker å tjene penger til, og en gjennomsnittsalder på 40 år – dét er fakta. Mange av historiene var triste og hjerteskjærende, men glimt i øyet og latter er det heldigvis også. Takk, Finn, for at du delte! For det er så godt at folk bygger broer, bryter ned fordommer og ikke lar seg stoppe av frykt i møtet med det ukjente.

Monica fotograferer og lager tekstilarbeider, blant annet. Hun hadde laget noen flotte store stofftrykk som ikke er på noen av bildene her, men som minnet meg om nervene i et blad, blåst opp og i andre farger, med mørk bunn. Og så var det noen store malte portretter. Vi rokkerte på verkene så vi fikk se mest mulig. Jeg blir av og til litt sjenert så det er ikke alltid at jeg tør å fotografere så mye som jeg vil. Men det er greit. Så gøy å se hvordan andre arbeider! Høre hvordan folk lever! Hvem de snakker med! Og hvordan de har det. Til slutt gikk vi ut i bakgården igjen, sammen med Monica. Hun viste oss blomsterbedet. Der hadde hun plantet frø. En gang kom det en bisverm inn i bakgården, kanskje for å smake på en rosalilla pyntekorg, eller for å beundre vinduskarmene som er malt i forskjellig farge (helt i tråd med den evige Valparaíso-drøm).

Takk for oss, Monica og Finn!


Skulle ønske det var Oslo Open hver dag! (Kanskje vi bare skulle starte med det, sånn litt på siden? Henge opp et skilt når vi føler oss klare for et random besøk?)  

mandag 19. september 2011

En liste

Dagens ord: örngott (svensk for putetrekk)

Dagens lyd: den nye raslingen i tretoppene - løvet som er tørrere enn for en uke siden.

Dagens kjøp: en superstor pakke med miljøvennlig vaskepulver, og masse grønnsaker.

Dagens samlede kokkelering: hirsegrøt (til frokost) servert med gojibær og en skje peanøttsmør, gul linsesuppe med gulrot, blomkål og ingefær (jobb), grønnsakssuppe med svarte bønner, vårløk og rød paprika (jobb), salat med gulrot, paprika og squash skjært i veldig tynne strimler, med dressing av ingefær, vårløk, limesaft, tamarisaus og litt wasabipulver (jobb), middag: salat med rød og grønn ekebergsalat, rødbeter, gulrot, tomat, paprika, ristede gresskarkjerner og sorte bønner marinert i en dressing av dette blendet sammen: ristede sesamfrø, tamari, wasabi, vårløk, limesaft og solsikkeolje - og så masse hakket koriander. Og kanelboller.

Dagens bønnhørte lengsel: nabokattbesøk

Dagens øko-regnestykke: 130 personer X 4 kopper te om dagen X 7 dager = 3640. Kan det være mulig? Overslagsvis sparte vi altså 3640 engangkrus på at alle tok med egne kopper til Wales.

Noe til hesten

Det er tidlig om morgenen, den dagen vi skal reise tilbake. Det er krisp luft, og morgentåke med sol på. Det var på disse trakter Tolkien skrev Ringenes Herre, og jeg tenker at det er ikke rart. 

Hallo, fine fine fine fine fine hest. (Vi elsker deg!)

Ja, så flink. Så fiiiiiiiin. (Dette er såkalt automatskrift)

Hei! 



Og så - en spesiallaget konsert! 

Hester liker også musikk. Har dere forresten sett Sangen om den gråtende kamel? Den er en av mine favoritter!

Små glimt fra retreat i Wales

Hallo, vidunderlige Wales. 

Denne var det første jeg tok bilde av da vi kom fram. En død, inntørket frosk. Den var inne i huset. Har tidligere reddet ut to levende frosker fra det samme huset, bittesmå, forvirrede frosker på en farlig galei, altså.
Her kom hjelpa for seint.

Hytta som vi ble innlosjert i var på en gård - der var det for eksempel nydelige hester. 

Nuss nuss nuss. Jeg har skikkelig lyst til å ri på en hest om ikke så altfor lenge. Det kan jeg vel klare uten å bli kastet av?

Sauer, hester, høner. Haner som galte om morgenen. ELSKER det. Beste på jord. Og ellevill liten hund som sprang rundt omkring når den hadde muligheten. 

Morgendugg i gresset. Akkurat denne delen av sauelivet er vel ikke så verst. 

Det gikk mye i epler der borte også. Noen fine som vi delte hytte med hadde plukket masse epler i hagen sin i Devon i Sør-England, og la alle de fine, røde, velduftende miraklene oppi en svær skål på kjøkkenet slik at alle kunne forsyne seg. Jeg spiste et eple i bilen hver morgen - sjåføren spiste to. 

En delikat regnbue, kan du se den? 

Te, te og te. Urte, grønn, svart og roibush. Med og uten mandelmelk. Med eller uten kjeks til, forsøksvis uten.
I medbrakte kopper, for å unngå at over hundre personer bruker engangskopper 3-6 ganger daglig i en uke. Lurt!




Denne gangen var det to babyer med på retreat. Det var helt fantastisk, de var bare litt over to måneder, og ble veldig rolige av meditasjonen så de kunne være med på nesten alt. Spesielt å oppleve. Den ene babyen hadde masse mørkt hår, og var nesten som en liten Hiawata, hun lå over foreldrenes skulder og sov og var ubeskrivelig skjønn. Den andre var helt lys og vever, med et klart blått blikk. En av damene måtte hente sin nydelige tolvåring i London, for hun fikk mammalengsel og ville heller være på retreat enn å være på skolen. Veldig fint. Derfor spillet Bananorama på gresset. 

I tillegg var det noen som hadde med seg hundene sine. For eksempel denne, superraske og helt spesielle - Leo!

En vakker sommerfugl. Og den er død. Noen fant den under en kongle. Det er tolvåringen sin hånd.