søndag 4. september 2011

En måte å havne i Florida på







For et par år siden var søsteren min på backpacking et halvt år i Sør-Amerika, sammen med en venninne. Da det begynte å gå mot slutten av turen, hvor de nesten bare overnattet privat, opplevde utrolige ting og reiste land og strand, fant mine foreldre ut at det hadde vært veldig morsomt å rett og slett reise til Chile hvor hennes siste stopp var, for å hente henne hjem. Ferie kombinert med familiegjenforening. Og i all hemmelighet spurte de meg om jeg ville være "overraskelsen" - altså, om jeg ville være med, og at vi skulle unnlate å fortelle henne om det før jeg dukket opp i Chiles hovedstad. En dekadent plan, men hvorfor ikke. Jeg måtte jo bare si ja. Og så ville plutselig Arild også være med, og den ene broren min, Andreas.

På grunn av at Astris venninne har en onkel som er kaptein på et veldig stort skip, avsluttet de turen sin med et cruise, som stod i sterk kontrast til resten av turen. Og Valparaíso var siste stopp. Vi kjøpte billetter i forskjellige grupperinger, til Valparaíso. 

Det vi fant ut ca. to uker før avreise, var at det ikke er noen flyplass i Valparaíso. På billettene sto det at vi skulle til Valparaíso, USA. Oh, no! Dette var midt på vinteren, og vi fant ut at Valparaísoen var en liten plass utenfor Chicago, det ville bli minst like kaldt som her, og Astri ville vi hvertfall ikke se noe til. Mine foreldre og jeg fikk etter en god del styr byttet billettene våre, men det fikk ikke Arild og Andreas. Det var dumt at billettpengene skulle kastes ut vinduet, så de bestemte seg likevel for å ta en guttetur til USA. Det er jo noe å oppleve overalt. Et par dager før vår felles avreise med ulike destinasjoner, fant vi ut at det var ikke dén Valparaíso heller - det var en liten prikk av et skilt de skulle til - i Florida.

Så mens mamma, pappa, Astri (som BLE overrasket da jeg dukket opp, på et hotell i Santiago) og jeg lot oss fortrylle av flere av Nerudas hus, nøt sol og vind og måkeskrik i Valparaíso, fargerike kråkeslott i rosa, turkis, gult, besøkte venner, gikk langs strender med hester og bodde på eksentriske hosteller, blant annet, var Arild og Andreas på roadtrip på et annet kontinent. Arild og jeg kom hjem til leiligheten i Oslo med noen få timers mellomrom, og utrolig mange historier. Sånn kan det også gå! Det kan altså være noe slikt som gjør at man havner der man havner, og får opplevd det man får.

Road-trip-folket filmet veldig masse på turen sin, flere kassetter. Etter turene holdte jeg på med ulike filmprosjekter, jeg filmet grimaser og andre ting folk kunne gjøre med kroppen sin, og kameraet ble stjålet en lørdags formiddag med masse folk og trengsel i Oslos gater. Dette førte til at vi aldri fikk se så mye av filmene fra USA. Før på fredag! For da fikk vi låne et kamera av den typen vi trengte, av en kjempesnill mann som vi ikke kjenner, som vi fant på Internettet. Endelig; krokete trær, uroer som dingler og klirrer og skaper mystisk stemning, Florida, New Orleans, svære bygninger, folketomme, brede gater, musikk på gata, musikk i bilen, stemningsreferater Chris in the Morning verdig (har dere sett Northern Exposure?), og et snev av True Blood i tillegg. Filmskaperne hadde egentlig tenkt å redigere denne helga, men på grunn av mange andre ting som skjedde ble det liten tid, og i tillegg fant vi ut at de kassettene, de er nærmest ferdigredigerte!

3 kommentarer:

  1. Jeg elsker den historien!

    SvarSlett
  2. Jeg også! Så bra at de bare dro likevel - fordi de kunne.

    SvarSlett