Men hva spiser dere, da?

Det er ingen sak å være vegetarianer i Norge i 2011. De fleste vet (mer eller mindre) hva det går ut på, mange spiser vegetarisk flere ganger i uka, noen er litt på gli, og en god del har tatt valget nettopp eller for en god stund siden. Vi får tak i masse flotte ingredienser og ferske råvarer året rundt (på godt og vondt), ikke bare i byen men også i mer grisgrendte strøk. Vi reiser masse eller litt, deler oppskrifter, det er utallige fantastiske nettsider hvor man kan hente tips, råd, inspirasjon og informasjon. Og vi får flere og flere veldokumenterte grunner for hvorfor det fra ulike perspektiver er kjempelurt å... Ja, du vet. I det hele tatt - halleluja!

Men - hvordan var det å være vegetarianer i Norge for 100 år siden?


Det spørsmål: "Hvad kan De finne på til middag, når De ikke bruker fisk og kjøtt," har jeg ofte fått. Sånn starter forordet i Hanna Otterbecks 40 opskrifter på vegetariske middage utgitt i 1928. Og jeg må si at det spørsmålet blir, om enn formulert litt annerledes, gjentatt til vegetarianere fortsatt. Boka inneholder ingen informasjon om hvorfor hun spiser vegetarisk, kanskje av religiøse og/eller helsemessige årsaker, og ser man bort fra nevnte innledning sier hun lite om hvordan det er å være vegetarianer. Sånn sett forblir jeg nysgjerrig. Men det er veldig morsomt å titte litt på hva som står på menyen!

Hvert middagsforslag består av hovedrett, birett og efterrett. Noen eksempler:

*Sellerikaker. Aspargesbønner med citronsmør. Japanske ris med syltetøy. 


*Potetsuppe med gressløk. Fyllte tomater. Bananer med citronkrem.


*Kålrabi som rype. Marverter, gulerøtter. Nedlagte svisker. 


*Forlorne fiskekaker. Helkokte gulerøtter. Kjernemelksuppe. 


*Brun bønnesuppe. Avkokte svisker. Makaroniomelett. 

Ellers må jeg nevne krabbedulle. Det er en dessert.

Otterbech var en prestefrue fra Bergen, som sammen med presten sin og barna sine bodde mange plasser rundt om i landet, både i Finnmark, Nordmøre og Stavanger. Hun og mannen var, etter det jeg har lest, et radikalt par, "begge sterkt engasjert i avholds- og fredssaken. Hun jobbet også for piker som hadde havnet på skråplanet". I tillegg var mannen hennes en "utrettelig forkjemper for samenes rett"! 


Hvis du har lyst til å lese et brev som hun skrev og forseglet i Porsanger i 1902, og som på hennes ønske ikke ble åpnet før hundre år etter, i 2002, da finner du det her!

Inspirerende? For meg, ja. Å lage retter som aspargesbønner med citronsmør, og spise krabbedulle og krakmandler til efterrett, det har helt klart en viss appell. Jeg vet lite om dama, det er helt sant, men mot til å kjenne etter hva man tror på, og styrke til å gå mot strømmen skinner gjennom. Og det beundrer jeg virkelig.