get peopleized

noen ganger

kjenner jeg

at

huset

gleder seg

til å

ta i mot

fine, deilige, rare, gamle og nye

folk

har du det sånn av og til? 

Det har vært rare dager, triste dager, stille dager, fine dager. Tårer og latter om hverandre. Regn og sol er fortsatt lik regnbue. Vi har fylt huset (bor i en leilighet - jeg sier huset av gammel vane) med blomster, musikk og røkelse. Jeg har jobbet og hatt fri, vært sammen med Arild som var bortreist i ti dager. Godt å være sammen, særlig nå som døden helt konkret kom så nær igjen. Har ringt til og møtt gode venner fra rundt omkring i verden. Venner jeg ikke hadde sett på flere år er plutselig i Norge, i Oslo.

Oslo er virkelig en fantastisk by. Jeg er en som ofte prater med folk jeg ikke kjenner, og jeg merker godt at nå er flere på samme bølgen. Nå som det er varmt slapper folk mer av i musklene sine, terskelen for å prate med folk man ikke kjenner fra før er lavere for flere enn ellers. Folk har bedre tid, eller tar seg bedre tid. Man trenger ikke være redd for å fryse ihjel bare for at man stopper en liten stund på sin vei fra A til B, man kan ta ting som de kommer og være åpen for innfall. Deilig! Hver tur ut blir en utflukt, et lite eventyr, helt uforutsigbart. Hver bittelille tur kan vare flere timer. Vi har gått rundt i byen og snakket med latinamerikanere, asiater, nordmenn, turister, dokumentarfilmskapere, eventyrere, gamle og unge, om musikk, instrumenter, blomster, mat, liv og død. Hilst på hunder og babyer.

Som om ikke det er nok nyter jeg alle duftene. Fra trær, busker og blomster - både de grå dagene og de solfylte. Lukten av varm asfalt dusjet med lett regn, og lukta av gjennomvåt jord og nyklippet saftig gress. Lukten av sola som varmer og tørker alt som den skinner på. Åh, healing nature. Så vidunderlig alt er satt sammen.

Gode ønsker og energier herfra.