Her i Oslo 22. til 25. Juli 2011, fra nok et perspektiv

1 

Det er nok en fridag! Vi gjør som vi pleier. Står opp litt for seint. Dusjer. Mediterer. Spiser frokost lenge. Går ut etter en lang morgen sammen, vi to. Ute er alt som det pleier. Vi finner ut at vi skal gå innom Kaffefuglen først, for å drikke kaffe, så kan vi gjøre de andre ærendene etterhvert. Møter fine folk som vi bare kjenner litt, snakker løst,

hva skal dere, hva har dere gjort i sommer? Danser litt ute på gaten, Graceland er på lydanlegget. God lyd! Vi skal noe lenger ned i sentrum, skal hente 50 billetter tenkte jeg, går i gatene som vi alltid går i. Der! Dunderbulder! En høy og ukjent lyd, en ukjent følelse, bakken rister, vinduene buler, skal husene falle sammen nå? Er det jordskjelv? Er det nå det skal skje, er dette slutten, eller er det bare... Folk bøyer seg mot asfalten, de løper ser opp mot himmelen, løfter hendene over hodene sine, forsvarer seg, ser seg rundt, etter noen som vet, forstår. Vi går videre, nedover Karl Johans gate, alt dette skjer på få sekunder - det er ingen som vet hva det er som har skjedd, eller hvor. Vi vet ikke, men dette er faen ikke bra. Det er noe som er helt annerledes enn ellers. Det er svært forvirret stemning, vindusglass i tusen biter på fortauet, folk evakueres ut av butikkene og cafeene, sommermenneskene ser redde ut. Tre ubesvarte anrop på mobilen. Og så en horde som kommer springende mot der vi er. Skal jeg springe? Hva er det som har skjedd? Jeg springer, litt, vet fortsatt ikke hva som har skjedd, men pappa sier terrorangrep på telefonen. Hvor er dere? Kom dere i sikkerhet! Gå hjem! Dommedagsstemning, går gjennom Akershus festning, ned på Aker brygge. Lang omvei, utenom allfarvei, det kan eksplodere igjen. Sykler med bysykler, husker ikke om vi tok av reklamen, det spiller ingen rolle nå. Hva har skjedd, hva har skjedd? Hva skjer?  

Vi har ingen TV hjemme, men internett, og meldinger fra alle kanter. Vi var heldige! Men... Åh. Hva kan vi gjøre nå? Hvordan skal vi... Vi lager pizza. Den gamle naboen ringer på, skjelvende av skrekk. Hva skjer i Oslo, det er noen som skyter helt vilt omkring seg nede i sentrum. Det er for mye på en gang for henne også. Det er umulig å forstå hva hun ser på TV inne i sin egen stue. Hun sitter i stolen hos oss en time. -Jeg forstår ingenting! -Du må ikke se mer på TV nå. Det blir bare verre. Spis litt pizza, og drikk litt. Hun får mat og grønn te og roer seg, og går inn til seg selv. Vi går rundt i leiligheten, instrumentene er her, gitarer og reinleik og kontrabass. Sjekker nettet, spiller musikk, tenner lys, sjekker nettet, vi har ulike metoder. Sjekker nettet, lager mat, sjekker nettet, når hverandre, ikke, legger oss seint, hvorfor har jeg ikke grått mer, jeg gråter jo alltid for ingenting? Vi ligger i senga og følger med på insektene i taket, det er tre helt forskjellige. En liten ustoppelig flagrende og forvirret en, en roligere brun, den er lengre og mer kompakt, og så en grønn skjønnhet med alvevinger som forholder seg stille litt lenger bort i hjørnet. Den siste kaller vi Lars. Sånn blir man når man ikke har TV. Vi ler, trøst kan komme fra uante kilder. Tordennatt, det lyner utenfor gardinen, regnet pøser ned fra himmelen, jorda suger alt til seg, helikoptrene flyr så nært, sirenene, vi hører disse lydene hele natta, og kanskje ligger hele Oslo også sånn, våkne og lyttende, og mange i hele landet sitter oppe og ser på TV-sendingene. Vær forsiktig! Det kan bli for mye... Sovner seint.

2

Tallet om morgenen, 80, gråten som satt fast løsner for meg. Og jeg vet nå at hele Norge hulker i kor, leser om det ufattelige. Og etterhvert, om han som har mange liv på samvittigheten, hva har skjedd med han, hvem er han? Er dette bare starten? På hva? Jobber litt. Går ut, treffer folk vi kjenner litt på gata. Det er så mange kjente fjes i Oslo, vi har bodd her så lenge. Kjenner.. Kjente du noen som...? Det er mange som ikke er i byen for det er ferie, men det er mange som er her likevel. Hjemme snakker om akkurat hvordan vi reagerte akkurat da det smalt. Så utrolig små nyanser av kroppsspråk. Det er så mye aggressjon som sitter fast! Når jeg kjenner på raseriet kjenner jeg også energien jeg har, jeg blir mindre redd. Det er så masse sirener. På nettet: Både: blir gal av alle som skal mene noe med en gang, analysere, vise seg frem... Men sånn er det. Vi er forskjellige! Det blir gjentatt og gjentatt. Blir gal av at jeg ikke klarer å løsrive meg. Og: kjenner at jeg er så glad i menneskene og landet, blir rørt av åpenheten og ærligheten. Så sterke dere er, så fine dere er. Så mye støtte som blir kanalisert. Kjenner min egen utilstrekkelighet, hvor er ærligheten min, hvor er min umiddelbare reaksjon. Det er jo den som er her. Jeg må ha tålmodighet med meg selv, men vet det ikke, glemmer det... De som har mistet livene sine og måten det har skjedd på, det er en katalysator som både lager et helvetes kaos og samtidig gjør visse ting klart som krystall. Gamle relasjoner blir stilt under nytt lys.

Om kvelden, på søndagen etter fredagen. Det var i går. Dagene går rundt for meg, og ikke bare dagene. Vi får besøk av noen som er nær. Og får tilført noe helt nytt. Det føles så lenge siden sist, selv om det ikke er det, det føles ut som om alt har vært så annerledes så lenge. Folk i stua vår. Venner. Dere er livsviktige nå! Takk! Takk!

Hører på musikk, lager middag, og kirsebærpai for første gang. Kirsebær som vi har plukket i hagen, ute i regnet. 

Vi, rundt det runde gamle bordet i stua. Plutselig kjenner jeg sorgen og gleden på en gang, oppå hverandre, inni hverandre, de hører sammen, filtrer seg inn i hverandre. Stemmen som synger, nå er det Ane Bruns, jeg hører den så klart, alle nyansene, og klumpen i halsen smelter litt. En forsvinnende liten, men gylden, stund. Endelig...

Og likevel, dette er den verste natta for meg, av de to nettene som har vært, og jeg vet at den ikke kan sammenliknes med det de andre har opplevd, men det er ikke alltid man skal sammenlikne heller, livet må leves innenfra. Det er ingen insekter i taket i kveld. Leser om dyr, om naturen, om verden, om lyn og torden. Leser poesi. Tranströmer, min venn. Jeg får ikke sove! Jeg har så vondt i magen! Rykker til! En gammel kjenning: Skal jeg dø nå? Lever jeg? Inn og ut av søvnen. Husker ordene til Queen fra Burundi, som ringte tidligere og sa, innstendig og med kjærlighet: Dere må ikke la frykten komme inn i hjertene deres. Jeg har sett hva det kan gjøre med mennesker. 

3 

I gatene igjen, i sentrum, der hvor vi alltid går. De knuste rutene, avsperringene, politifolk som passer på, følger med, overveldende beundring til alle de som har stått på, alle de som fortsatt står på, for å redde, for å trøste, heale, bygge opp. Alle blomstene, og menneskene. Sover på dagen, er utslitt. Hverdagen, som det blir snakket om, begynner så smått igjen, alt er det samme men ingenting er det samme. Vi skal fortsatt ha bekymringer, irritasjoner, småligheter, sette spørsmålstegn ved hverandre, glemme det viktigste. Tomhet når jeg ser det. Og så blir jeg flau, ydmyk. Unnskyld! Jeg skal gjøre så godt jeg kan, ALLTID! Kveld igjen. Venner som kommer, dere er livets honning. Fyller stua med flere ører, flere øyne, konsentrasjon, apetitt, hjerter. Alle har sin historie om denne dagen, alle sin opplevelse, sin reaksjon. Vi gjør alle vårt beste. Snakker med familien på telefonen. Har snakket med alle nå, mange ganger. De er oppe i nord. Jeg kan ikke være både her og der samtidig, men vi vet at vi tenker på hverandre. 

Hvordan går det med deg som leser? Jeg ønsker deg og dine alt godt. Jeg vet at veldig mange har mistet noen, eller er glad i noen som har mistet noen. Det er ufattelig og fryktelig vondt for alle. Tårene er så mange. La dem komme. Ta vare på hverandre. Ha tålmodighet med hverandre. Det er så mye vi ikke vet.  

Klem.