Dagens naturfenomener

Hei kjære leser!

Hvem er du? Jeg er glad for at du stikker innom. Send gjerne blogglinken videre til noen som kanskje vil bli glad for den. Hvis du vil så kan du trykke på FØLG, da får du mail når det kommer nye innlegg, tror jeg.

Tre ufattelig vakre ting fra virkeligheten:

1. Angel falls, i Venezuela.
Verdens høyeste vannfall, nesten tusen meter - en kilometer! Med vann som faller!
Jeg tenker på at det visstnok nesten alltid er overskyet der. Men hvis man er der når det er klarvær så kan man se alt som er rundt og se den enorme fossen i sammenheng. Utrolig. Uansett kan man risikere å føle seg veldig liten, kanskje på en bra måte. Og kanskje som en del av noe.
(Jeg tenker på at kanskje noen har som sin høyeste drøm å reise til Angel falls, og så går drømmen i oppfyllelse. Og så vil de så gjerne se fossen i klarvær. Og så må de vente helt til det skjer, og det tar mange dager. Kanskje det er et kamerateam der som lager en dokumentarfilm om det.)
Og i de tørre periodene er det så lite vann i fossen at nesten ingenting rekker bakken, det bare fordamper inn i lufta. Den infoen tar pusten fra meg! Og så regnbuen. Både når det er mye og lite vann i Angel Falls.
Det var Daniel fra Venezuela som fortalte meg om det med dråpene som fordamper og overskyet kontra klarvær ved Angel Falls, på fredag. Det fikk meg til å tenke på punkt 2 og 3. Tusen takk, Daniel!

2. Noe som skjer i ørkenen.
Vinden blåser i ørkenen, sikkert ganske ofte. Og mens ingen ser på balansedanser sandkornene langs de stadig omskiftelige sanddynetoppene som de kanskje snart skal bli en del av, som på en knivsegg. Det gir meg frysninger at det sikkert skjer flere plasser, akkurat nå! Mens jeg skriver, og så mens du leser.
Dette har jeg sett på DVD, geleidet av Sir David Attenborough.

3. En plante.
Mimosa pudica er kjent for noe helt spesielt. Hvis du er i Oslo kan du dra til Botanisk Hage og oppleve det selv. Den vokser i en av drivhusene der. Hør; hvis den lille, sky, elegante planten blir berørt av noe, et insekt eller en nysgjerrig fingertupp, eller hvis jorden ristes litt under den, så trekker den sammen bladene sine, og bøyer seg ned.  Som et sukk, et ursukk! Og noen minutter etterpå reiser og åpner den seg igjen. Og så må man holde seg selv i skinnet sånn at man ikke sliter den helt ut.
Min søster var den som fortalte meg om Mimosa pudica første gang, med meget høy mimoso-faktor (se forrige innlegg) og innlevelse. Senere så jeg planten med mine egne lykkelige øyne.

Hva tar pusten fra deg i dag?