mandag 26. september 2011

Vi – eventyrerne



Det skal igjen handle om livet – og dette blir mange ord. Hopper du nå i stolen, av glede, frykt eller kjedsomhet? I dag tenker jeg på eventyrere. Eventyr og eventyrere. Jeg gjør ofte det. Reiser, folk, sjanser, risikoer. Drømmer og fantasier. Og utgangspunkt. Alle mulighetene som virkeligheten er ladet med, alt som har skjedd, alt som skjer nå og alt det som skal skje som vi ikke kan vite noe om. Inni og utenpå, og sammenhengene. Bare tanken på eventyr – ÅH! Ubeskrivelig. Kan du ikke bare lukke øynene nå og kjenne etter? Kan du kjenne noe eventyrlig? Er det noe du drømmer om? 

Eventyr er oftest brukt om noe som egentlig ikke er virkelig, påfunn som ikke har noe med denne verden som vi vet alt om å gjøre. Mens eventyrer ofte er brukt om en person som gjør noe helt spesielt med livet sitt, som tar sjanser. Det er en med mot, en med gnistrende blikk og bankende hjerte, som ikke er redd for å ta i et tak. En eventyrer vet at livet er et eventyr. Synes jeg. Jeg har ofte hørt folk si ordet eventyrer med et fnys i stemmen også, eventyrer, hmfr. Hvor kommer det fnyset fra?

Noen setter det de drømmer om ut i livet, og det virker som om det ikke er noe som står mellom fantasien og realiseringen av den. Ingen stengsler. De bare gjør det som skal til. Andre ender opp på eventyr fordi de forsøker å flykte fra seg selv, andre, eller for eksempel mer eller mindre begredelige situasjoner.



Sterke midler: mot, lidenskap og vilje. Av og til er jeg redd for at jeg ikke har noe av det inni meg, at det er noe som jeg kanskje bare, hvis jeg er heldig, kan få tak i utenfra. At jeg er en som bare kan drømme om vidunderlige eventyr mens jeg egentlig bruker opp alle pengene mine på kaffe og kanelboller (eh, for eksempel). At det eneste jeg kan er å prate og koke suppe. At mitt bilde av meg selv som eventyrer livnærer seg selv på gamle minner om utferder i ung alder og sånn. At frykten for å ta valg kommer til å holde meg unna de store eventyrene, og hensette meg til et såkalt vanlig, kjedelig liv*. Buhu. Stakkars meg, liksom. 

Men så - helt ærlig talt. Én ting er at jeg på mange måter vet at det ikke er sånn. Men en viktigere ting er faktisk å la meg virkelig kjenne på frustrasjonen over å sitte fast i mitt eget klister (mitt eget, for det er jo ingen som stopper meg i å gjøre det jeg har lyst til, jeg kan skylde på mye, andre folk, relasjoner, byråkrati, studielån, Body Mass Index, penger og sånn, men hallo - det er mitt eget klister!) Når klisteret er så klissete kan vi gå ut fra at det er noe enda sterkere under der igjen. Det er mye jeg ikke vet – men jeg er sikker på at selvkritisk, passivt klister ikke er det jeg Egentlig Er. Under frustrasjonen er det mange andre lag, og under der igjen er det masse mot og vilje og styrke som buldrer – som jeg med tiden, når jeg tør, skal la slippe frem. For det er egenskaper som vi alle innerst inne har. All energien jeg trenger er inni meg – den er kanskje litt opstipert av og til, for ikke å si ofte, men steike ta – den eksisterer! Leste dere diktet jeg sendte over internettet til Märta på bursdagen hennes? I det kan vi hente nødvendig inspirasjon. Av og til leter vi etter noen som kan skrive under på et skriv for å forsikre oss om at vi er trygge i enhver situasjon, eller noen som skal drepe vår kjedsomhet og ta oss med på eventyr. Men – som vi har hørt et utall ganger før – vi må bare våge selv, og håpe at vingene utvikler seg før vi treffer bakken. 

Det er vanlig å ønske seg andres skjebne. Andres utseende, forutsetninger, personlighet, eventyr. Det kan se så lett ut, av og til, å være andre. Det er så lett å se andres muligheter – tenk bare på hvor lett det er å gi råd, og hvor vanskelig det kan være å følge de samme rådene selv. Så lett… Sjalusi. Misunnelse. Evig sammenligning. Å sammenlikne seg selv med andre, og ikke akseptere sin egen sjebne, det er å jobbe mot virkeligheten. På den andre siden er det også veldig vanlig å straffe oss selv fordi vi ikke klarer å gjøre mer ut av vårt utgangspunkt, når andre som har "et dårligere" utgangspunkt enn oss klarer å oppnå så mye. Igjen – sammenlikning! En av de viktigste utfordringene i livet er å akseptere og se utgangspunktet som vi har fått, utgangspunktet hver og en av oss har Akkurat Nå. 



Etterhvert har jeg for min egen del skjønt at det ikke bare er det ytre landskapet som skal utforskes. Utferdstrangen vi føler er ofte resultatet av en ubevisst innferdstrang – det er ikke så mye tradisjon her i landet for tiden for å snakke om slikt, og når det blir gjort er det lett å latterliggjøre eller ta avstand fra det. Men jeg gjør nå det likevel. Det er en del av eventyreren i meg som tør å si det – den delen som ikke er redd, snarere ganske tøff. Hei, jeg heter Elri, og jeg ønsker å kjenne meg selv, for det er det kuleste på jord. Jeg drømmer om store ting, og ofte er følelsen av drømmene mer abstrakt enn konkret. 

Eventyrerne reiser der ingen før har vært, og beveger seg derfor alltid uten et perfekt kart. De får masser av stjerner i boka fra meg. Og egentlig er vi i det alle sammen, i eventyret – det er bare ikke alltid like lett å se nået så klart. High five, Thor Heyerdal! High five, Papillon! High five, Anne-Marta Borgen! High five, Bade-Johannes, latinamerikapåkryssogtvers(påhesteryggennestegang)-Astri, småbarnsyogamamma-Astrid, eventyrsjelefrende Arild, fjæreogutflukt-foreldre, jungel-Ragnhild, Casablanca-Henia-og-Joacim, Frankrike-Gunhild! Botswana- og Nepal-Magnus, Norgepålangskompiser, kanovillstyringer, sværemalerisomingenførharsett-Ingri og sykkel-og-film-doktor-Andreas. Galapagos-Gard og Oslo-Tatiana. Økobonde- og mateventyrer Erik. For å nevne noen få av utallige mulige eksempler. Selv om utrolige ting har blitt gjort på denne kloden i tusener på tusener av år, og mye av det blir gjentatt igjen og igjen, må vi alle gå vår egen vei.

Hvordan havner man på en farlig galei? Hvordan tør man å hoppe ut i eventyret? Går det an å bare gå inn i det ukjente? Jeg elsker dokumentarer. Biografier. Memoarer. Elsker å høre historier fra det virkelige liv. GJORDE de virkelig dét? Er det helt sant? Skal du VIRKELIG GJØRE DET? Det er jo helt fantastisk! JA! Tenk at det er sant! Noen ganger tenker jeg at man skal passe seg for å leve sitt liv gjennom andre – at det å se en dokumentar kan bli et substitutt for å gjøre det man drømmer om selv. Og til en viss grad er det jo slik for mange. Man kan også la seg inspirere – speiling og det å bli møtt kan være av uvurderlig verdi. Mange av de historiene som får blodet mitt til å bruse skikkelig - altså, får meg til å kjenne at blodet bruser - aktivitet er det uansett der inne, til min død, er historier om folk som har våget. Tatt sjanser. Det er historier om folk som har innsett at de ikke hadde så mye å tape og derfor like godt kunne satse det de hadde, eller folk som bare har skikkelig utforskertrang og lidenskapelig nysgjerrighet. Har dere lest Papillon? Det å plutselig være fengslet på livstid på en liten øy i Karibien, for et mord man ikke har begått, i Paris, er jo en situasjon de fleste av oss ikke får oppleve. Heldigvis, kan man på en måte si. Men det var hans situasjon der og da. Og han gav ikke opp, og det unike eventyret som fulgte skrev han i etterkant ned, til glede for meg, min mann, min søster, mine brødre og en god del av mine venner - og mange, mange fler. Shantaram har jeg ennå ikke lest, men jeg vet jeg har noe å se frem til. Werner Herzogs Little Dieter Needs to fly er verdt å se – dokumentar om hva som skjedde fordi en liten gutt så gjerne ville bli flyver, alle stedene han havnet på grunn av det. På mange måter et smertefullt eventyr – livet er ofte det. Og så er det filmen Into the Wild – den er jo basert på en sann historie. Facinerende hvordan livet ofte tar uante svigninger. Må også igjen nevne Thor Heyerdahl. Han kunne sikkert fått seg en godt betalt og interessant jobb i Norge eller hvor som helst, og levd et rikt liv på mer konvensjonelt vis, men i steden krysset han de store hav i båter som ingen skulle tro ville holde mer enn noen dager, med et lite knippe folk, deriblant kun én sjømann. Med seg på ferden hadde de særdeles mye vilje og mot. Karen Blixens Afrika. Leni Riefenstahls motsetningsfylte, til tider svært provoserende men også fantastiske og inspirerende reise. Alle de som reiste uten kart, for å oppdage helt ukjente plasser på jorda. De som reiser for å gi av seg selv, de som reiser for å lære, de som reiser for å fortelle. Alle de som utforsker virkeligheten, og seg selv, lidenskapelig, nitidig, så dypt som de kan, mens andre ikke stiller andre spørsmål enn de som handler om overflaten. (High five, Sandra Maitri! High five, A.H. Almaas! High five, Espen og Tuva. I betydningen - takk!!! Det er mange som skal ha takk for alt som de har utforsket)



Jeg drømmer om reiser til fremmede land uten plan og returbillett. Om å ta sjanser. Om å leve stort. Om å ikke la meg stoppe. Jeg drømmer om at de usynlige kjettingene skal gå i oppløsning. Om å finne ut hva jeg skal drive med, at arbeidet jeg gjør hver dag blir en gave til verden, i liten eller stor grad. Kanskje jeg vil starte en vegetarcafé eller overnattingsplass eller meditasjonskrok i Valparaíso eller på en øy i Nordland eller i Oslo, eller kanskje det bare er en drøm. Kanskje jeg vil lage en magisk bok (om virkeligheten) som det flyr sommerfugler ut av når man åpner den. Kanskje jeg skal få mange barn. Kanskje jeg skal drive på med yoga, kanskje jeg skal danse masse eller skape noe som man kan ta og føle på. Jeg vet ikke hvordan det blir! Og det er det vel ingen som gjør. Jeg håper at jeg tør å virkelig kjenne etter hva jeg egentlig vil, og at jeg tør å forsøke. Og så vet jeg at det jeg holder på med nå, hjemme på mitt eget soverom, det at jeg skriver dette, med trærne utenfor vinduet, rotet på kjøkkenet, nabokatten som ligger og sover i stolen og ikke bryr seg om alle historiene vi daglig finner på om henne, alt dette er en del av min vei. Og det er allerede veldig fantastisk, med alle sine utfordringer, som for andre ser ut som ingenting, men som jeg må igjennom, og jeg vet at jeg må og vil lande her først. At jeg må ta et skritt av gangen, og det første skrittet er dette. 

Hva drømmer du om? Er du en eventyrer? Føler du at eventyret har startet? 

Klem ut i universet! Ta i mot, du som vil ha! 

*Men, Åh - som jeg av og til elsker "det vanlige, kjedelige livet". Livet er uendelig dypt uansett hvor og hvordan det leves. Et liv som på overflaten ser veldig innholdsrikt og fantastisk ut for andre, kan føles både tomt og tørt ut for den som lever det, og et "vanlig og kjedelig" fra utsiden for andre kan være saftig, sexy og alldeles magisk fra innsiden. Det handler om å se seg selv hvor man er, akseptere hvor man er, og komme tilbake til her, nå, seg selv. Hele tiden. 

9 kommentarer:

  1. Takk for klem!

    Jeg tror alle er eventyrere, vi har bare forskjellige eventyr, som du sier. Jeg synes det er en deilig tanke at vi er på eventyr hver dag, uansett om vi tar med tekoppen på vei til lesesalen eller hilser sola på en øy i Stillehavet. Hvis jeg sier til meg selv: "Dette er ditt eventyr", når jeg ser meg i speilet en morgen i november og jeg må ha på gummistøvler og ullgenser og brødskiver med brunost i matpakka, da er det sant. Og det gjør hverdagen til noe jeg velger, ikke noe jeg må gjøre fordi det er sånn livet er.

    Akkurat nå er det bøker i skolesekken og veldig mye skittentøy i kurven, men det er bare akkurat nå. Kanskje jeg bare står i hverdagen for å la høyrebeinet få skikkelig bra feste, sånn at jeg kan et sprang som er lenger enn noe annet. Kanskje.

    Sender klemmen videre ut i universet.

    SvarSlett
  2. Hei. Jeg tror veldig på at man er eventyrer i eget liv. Om man ser livet som et eventyr åpner det kanskje opp for at det også blir et eventyr? En "killer" for oppdagelsesevnen tror jeg er at man ikke ser seg selv som aktør i sitt eget liv... Vi kan utrette mye, hver og enkelt av oss, vi kan VÆRE mye! Har veldig sansen for både små og store eventyr! Kjæresten min er min helt - han har store drømmer - og gjennomfører dem! Han sparte opp penger, sa opp jobben, og hadde base i Nordmarka et helt år - det ble et herlig år med mange gode og eventyrlige øyeblikk for oss begge! :-)

    SvarSlett
  3. Elri! Du har så mange fine tanker og jeg er veldig enig. Jeg synes utforskning er gull verdt, selv om jeg også ofte er redd.

    "å akseptere og se utgangspunktet som vi har fått" er noe av det viktigste jeg prøver å huske på.

    SvarSlett
  4. jeg skulle ønske jeg orket å lese alle ordene dine. men jeg liker å tro jeg er en eventyrer, uten noe tullete fnys.

    SvarSlett
  5. Eldri!

    Takk for et fint innlegg, fullt av mange innfallsvinkler samtidig.

    Jeg drømmer om å kunne leve med musikken - et eventyr jeg startet på for to år siden etter å ha stukket fingeren veldig langt ned i bakken. Siden da har livet føltes ut som et eventyr hvor helten møter mange utfordringer...men tenk! Neste onsdag skal jeg ha min første konsert i Oslo! Det er så stas (:

    Lykke til med dine eventyr, gleder meg til å lese mer om dem.

    SvarSlett
  6. Så fint, Elri! Jeg tror man kan være en eventyrer på mange forskjellige måter. Jeg har for eksempel ikke noe lyst til å reise ut i verden uten returbillett. Jeg vil gjerne reise - ja! Men jeg vil hjem igjen. Jeg er hjemmekjær, og synes det er helt ok. Men! Jeg tenker mye om dagen, på hva jeg egentlig vil. Jeg vet ikke om jeg går på den utdanninga jeg egentlig vil. Jeg vil jo helst skrive! Barnebøker kanskje. Men jeg mangler tro på at det jeg kan bidra med, vil bli verdifullt for andre. At min stemme behøves. Jeg tror at hvis jeg klarer å få tro på dét, på at jeg kan skape noe virkelig verdifullt, da kan jeg også bli en eventyrer.

    SvarSlett
  7. elsker dette innlegget! Fine tanker å lese på en søndag :)

    SvarSlett
  8. Elsker kommentarene deres!

    Så spennende tider vi har foran oss, alle sammen, hver og en av oss.

    Det vi kan bidra med, er helt unikt.

    Ine – det er vanskelig å vite hva som er det man EGENTLIG vil – jeg tror at veien dit er målet. Og JA - din stemme behøves! Ikke en eneste av oss er overflødig.

    Base i Nordmarka et helt år høres virkelig flott ut. Da går man virkelig inn i det ukjente, for det er umulig å vite hvordan et slikt år vil bli.

    Jeg tror det handler mye om å gi slipp. Tørre å gi slipp på det kjente, også hvordan man kjenner seg selv. Hvor ofte er det ikke at man har en liten stemme som protesterer og kan fortelle at "nei, jeg er jo ikke sånn" når en annen del av oss sier "åh!!! det DER ser helt fantastisk ut! Kanskje jeg kan prøve?".

    Nå er stunden kommet. Denne stunden.

    Tusen takk!

    SvarSlett
  9. dette var fint skrevet. og det fikk meg til å tenke. takk:)

    SvarSlett