Filmen A Winter´s Tale - litt om sommer, vinter, filmsmak og en sufihistorie på kjøpet

Høysommeren er på sitt aller høyeste - jeg vet at St.Hansaften var for over en måned siden, men nå er det virkelig intenst, på mange måter. Om det (sola? jorda? jeg husker ikke - kan noen forklare meg det igjen?) ikke har snudd før gjør det i hvertfall det nå - det er et faktum, og like vakkert som det er skummelt. På meg kan tanken på vinteren om sommeren være helt uforståelig, på sitt overflatiske vis uutholdelig, jeg vil bare at sommeren skal vare og vare og vare, jeg vil bare gå rundt i hawaiianas, dongerishorts, singlet, være varm, sitte i gresset og... Men det skal ikke mange øyeblikkene til før jeg innser realitetene - og realitetene er alltid det beste å innse. Først da kan man virkelig begynne å snakke. Synes du det er rart at det kommer fra en svevende drømmer som meg? Jeg kan nok virke som en drømmer, en som har mange romantiske tanker om virkeligheten. Og det kan nok hende, for virkeligheten kan være vanskelig å gripe fatt i, for å si det mildt. Men det er når jeg ser virkeligheten klarest at jeg virkelig blir ydmyk og mo i knærne av skaperverket. Skriv det bak øret først som sist, og hvisk det for all del videre. *

Den siste julikvelden bestemte vi oss for å virkeliggjøre planen om å bare være inne og se en film. Vi hadde samlet opp masse solenergi, myggstikk og bringebær tidligere på dagen, og var klare for å se Eric Rohmers A Winters Tale. Filmen er den andre i regissørens serie Tales of the Four Seasons. Det handler om kjærlighet, så klart. Filmen virker ujålete, lett og upretensiøs, samtidig som den har både tyngde, dybde og eleganse. Skuespilleriet er overbevisende. Det er ekte samtaler mellom venner. Det er vakre franske mennesker i ulike aldre. Det er fransk interiør og mote fra tidlig nittitall - da nittitallet fremdeles var åttitall. Det er lidenskap. Den kvinnelige hovedrollen er vidunderlig. Filmen inneholder i tillegg scener som viser en oppsetting av et teaterstykke OG publikum i salen - klassisk. Hva mer begjærer ditt sultne hjerte?

Mine favoritter når det gjelder film speiler muligens ikke et tverrsnitt av jordas befolknings filmsmak. Jeg kunne kokettert og latt som at jeg har det, men mitt syn på min egen filmsmak og dens overlegenhet fikk seg en vekker da jeg etter visningen av Fitzcarraldo så på mobilen min, og fant ut at tre av venninnene mine hadde gått underveis i filmen, "fordi besøket ble så rastløst". (Yeah right, dere lurer ikke meg. Javel, så var kanskje scenen der hvor indianerne forsøker å dra båten over fjellet litt drøy. Var det den som tok kaka? Uansett - dere gikk glipp av slutten! Jeg håper dere fant kjærligheten ute på byen i stedenfor, for den slutten er veldig bra...). Og samtidig. En film trenger ikke å være verken smal, gammel, sær eller utilgjengelig for at jeg skal like den. Jeg elsker Harry Potter. Jeg har få guilty pleasures igjen i filmverden, ikke fordi jeg ikke ser filmer som noen kanskje ikke tenker er bra nok, men fordi jeg selv synes at det er det jeg synes som er det viktigste, og jeg føler dermed lite guilt (mht. film, ikke generelt. Man har da sitt å jobbe med!) Selv føler jeg at jeg elsker det som er bra, og det gjør vel kanskje de fleste. Poenget er - jeg har ingen anelse om du vil like denne filmen, men jeg synes den var helt perfekt akkurat i kveld. Vinter er ikke så verst. I kombinasjon med mot, tro (på hva, hva tenker du?) og kjærlighet kommer vi gjennom alt.

*"A man asks a group of miserable-looking people how they came in such a state. The first group tells him that they ended up this way by being afraid of hell. The second group tells him that they are in their sad condition because they desired paradise. The third group of people he comes upon are radiant with joy and yet look as though they have endured a great deal. He asks them how they came to be as they are, and they tell him that the spirit of truth is responsible. They have seen reality so all else has lost its allure. The moral of the story is that seeking truth, rather than fear of pain or the desire for happiness, is the correct orientation of inner work, since seeking happines makes you its prisoner just as surely as does pain." Sufi-historie gjort kjent i vår tid av Idries Shah, gjengitt i Sandra Maitris bok The Enneagram of Passions and Virtues.