Mat, vann og verden

Bildene av en liten gutt på to år som har rømt sammen med moren sin fra et land med krig, som ikke har spist, fått vann, og i hvertfall ikke noe bad, på tretti dager, skjærer i hjertet mitt. Kroppen hans ligner en fortapt fugleunges kropp, skulderbladene er som uferdige vinger, og beina i kroppen hans synes så altfor godt - ribbeina i den lille brystkassen, knoklene i armer og bein. Men så er han ingen fugleunge, han er et  ekte menneske, fylt med potensiale. Akkurat som oss. Han vil leve, og moren hans vil at han skal leve.

Det er ofte vanskelig å vite hva vi kan gjøre for å strekke ut en hånd til våre medmennesker. Jeg tror at det er vanlig å føle at man drukner i nyhetene om alle krisene, krigene og miljøkatastrofene - og til slutt kanskje stenge alt ute så godt man kan, for ikke å havne i et uendelig dypt, sort hull. Man kan gå seg vill på utrolig mange måter, og ende opp skjelvende av maktesløshet og apati. Tomhet fordi verden ikke er slik vi ville.

Igjen. Verden er som den er. Vi kan ikke forandre hvordan ting har vært, eller redde hele verden. Men man kan alltid gjøre noe. Ut fra vårt ståsted - man må alltid handle ut fra sitt eget ståsted. Og for å kunne gjøre noe bra, må man innse realitetene først, akseptere hvordan ting faktisk er;

Jeg er heldig. Jeg er rik. Jeg har hittill i livet alltid hatt mat og vann når jeg trengte det, og mer enn det. Jeg ser hvor vondt mange andre mennesker har det, hvor uendelig mange ulykksalige situasjoner mennesker kan befinne seg i, enten det er nært eller fjernt, noen jeg kjenner eller noen jeg aldri har møtt og kanskje aldri skal møte. Ett menneske kan ikke redde alle. Og døden skal en gang komme til oss alle, på mange forskjellige måter. Sånn har det alltid vært. Og det er vondt og skremmende, for de fleste av oss forstår verken livet eller døden, og andres lidelser minner oss om våre egne liv og vår egen død. Det er alltid noen som har det vondt en eller annen plass. Sånn er det. Og vi er alle én.

Så kan vi gjøre valg, små eller store.

Jeg har sendt en SMS med HJELP til 2090 og gitt 200 kr til Røde Kors, som akkurat nå er blant mennesker rammet av sultkatastrofen på Afrikas Horn. Det var veldig lett, et bittelite bidrag. Det lindrer litt - på min egen luksuriøse følelse av maktesløshet, her jeg sitter under tak, med vann til hele landsbyer i springen, og brød i ovnen - og enda bedre - det gir andre muligheten til å hjelpe noen som faktisk i denne stund kjemper for sitt dyrebare liv. Det er en latterlig sum på en måte, en dråpe i havet, men det vet jeg at jeg også er, en sandkorn i tiden og universet. Derfor er det verdt det likevel.