Noen ting som jeg liker med å være på besøk hos foreldrene mine, i tillegg til foreldrene mine i seg selv

Katten som ruller og koser seg i sola.

Den store hagen.

Mat, og hjemmelagde keramikkopper (den på bildet av de første som ble laget).

Katten som myser og vil kose.

Anita som plutselig dukker opp. Anita som lærte mamma å lage drømmelekker indisk mat, for lenge siden. 

Naustet hvor man kan sitte og spise kake, drikke te eller kaffe eller vin og prate.
Eller ta seg en middagslur på en av sengene, mens man hører bølgene skvulpe under gulvet. 

Mine foreldres hypereklektiske og bevisst/ubevisste stil. Som stadig forundrer meg,
og som jeg til en viss grad må ha arvet. 

Brygga som pappa har bygd - med plass til alle vennene som vil komme.

Låven, som huser fantastiske konserter, keramikkverksted,  og høy og ly til villsauene om vinteren

Alle fjellene, øyene. Havet og himmelen.

Den fabelaktig vakre og ikke minst praktiske brua, som nå er nedbetalt og som gjør at man slipper å ta ferge inn og ut fra byen. Som jeg forøvrig som ni-åring hevdet at jeg ALDRI ville kjøre over, for den så ikke trygg ut, nei.

Når brua svinger ned og flater ut.

Sol og den lille byen i horisonten

Den fine ungdommen som henger sammen og som kanskje lurer på hvem som kommer til å kline med hvem,
bekymrer seg for skole, ikke bekymrer seg i det hele tatt, er redd for at en er bra nok,
lurer på om en i det hele tatt noen sinne skal få klint. 

Jeg elsker måker, jeg. Vi sier måse.

Havet og havbunnen. Hvilken kilde til skrekkblandet fryd! 

Bølgene. Svimmelheten over at havet, havet... Alle dråpene som henger sammen... 

De seine solnedgangene.

Der Michael Wiehe lå og sov etter sommerens konsert.

Den bittelille fuglen med det bittelille nebbet.

Stikkelsbær og solbær.

En lang line til å henge tøy på, og en dag som sakte, sakte blir til natt.